Solveig’S Underlige Verden

Du veit hu, ja hu derre, hu som.. Ja du veit ..Skjønner? Hu som gjør sånn, og sier atte, ja du veit.. Hu.

Det var på ingen måte lyst, men hadde det ikke vært for at hun viste at det var på grunn av at det var satelittene som rørte på seg var hadde hun vært overbevist om at himmelen var fyllesjuk, eller hadde falt ned fra -ja, himmelen.
For første gang så hun hvor tydelig det fjerne var. Eller det var ikke tydelig, det var bare gleden av å kunne slippe å bry seg om alle detaljene og det å kun fokusere på det hun så. Og hvet du hva det beste var? Hun la hendene over ørene som gytelokk, det var inggn ting å høre. Det var ingenting å gå glipp av, eller noe for mye.

Taklampa blunket, ja tenk, den var nok trøtt den også. Jobbe hele dagen, så mye å tenke på. Det er ikke mange som ser like mye som ei taklampe. Stakkars. For et liv.

Og klokka, den gjorde sin jobb. Som den hadde gjort helt siden den ikke hadde mindre å gjøre. Den gikk akkurat slik som den skulle. Hun snudde seg så på den, og mimte: Stakars deg, samme om du gjør akkuart som du skal klager vi på deg. Selv om du gjør som du alltid har gjort får du kjeft for å gå for sakte, eller for fort. Og det er leit for deg, men nå kan du stoppe opp og slutte med det der. Jeg er så lei av den perfekte deg, og alltid ha en riktig svar. Etter en brekt negl, og et dunk lå battteriene på gulvet.

nittini, nittiåtte, nittisju… kan ikke verden bare gå den veien?
Hvorfor må man alltid gjøre slikt på samme måte som før.

-Hva så? Bryr du deg ama? Gidder ikke.. hadet.

Du er vist ikke akkurat klar for forrandringer du nei, du vil vel at alt skal være som det alltid har vært for det passer deg utmerket. Ja, heldig du, da slipper du å tenke på hvordan du kunne ha hatt det.

Kan vi ikke bare bytte roller?
Kan ikke jeg få føle å ha ikke ha noen detaljer, kjære deg, kan ikke jeg få lov til å se ut som en glimt en eneste gang?
Hun la servietten med alltminken på godt ned i dunken.
-Hei du, deg er det lenge siden jeg har sett? Står det bra til? Sier du det ja, kan du ikke prøve å slippe til meg igjen da? Det er jo jeg som har rett! Det er jeg som får til tingene du egentlig vil klare. Ikke la deg lure, du klarer deg fint uten den enorme mengden der. Våkne!
Hun tok etter vannet og gjorde alt hun kunne for at det skulle sitte fast…

God dag!

Jeg tror jeg er sint. Jeg vet jeg er lei meg. En sorg som graver seg nedover, innover, oppover – hjem.

Jeg er lei av at folk blir borte. Jeg blir sint når jeg ikke vet hva som skjer. Jeg vet jeg er sint, og jeg tror jeg er lei meg.
En lur mann fortalte meg en gang at fase en er fornektelse, fase to er aggresjon, og fase tre er sorg. Jeg tror jeg har alle fasene på en gang.

Jeg er lykkelig, jeg har aldri vært så glad som jeg er nå.
Jeg er full av sorg, den graver seg nedover, innover, oppover – hjem.

Jeg vet hva jeg tenker, jeg tror jeg vet hva jeg mener, jeg sier hva jeg mener o tier med hva jeg tenker.
En klok mann sa: Den som vet, er ikke den som skriker høyest.

Jeg liker ikke å være en del av noe jeg ikke vet hva er.
Jeg elsker å dra på eventyr. Jeg liker ikke å bli forvirret.

Hvorfor kommer jeg alltid litt for sent? Hvorfor er jeg her nå? Hvorfor høres alt så mye bedre ut når jeg tenker gjennom det senere. Jeg har så mye annet jeg kunne si og gjort.

Kan noen fortelle meg hvorfor jeg føler sorg når jeg er lykkelig. Rettsel når jeg er lykkelig. Og sinne når jeg ikke vet hva jeg skal være sint på.

For å si som en mindre klok sjøfør sa i skademeldingen:
Veien rettet seg ut – men jeg fullførte svingen

Den stille krigen hadde startet for lange side.
Roten hadde allerde slått gode røtter i det skumle underlaget. Tiden ville komme, spørsmålet alle lurte på var, når, og ikke misnt hvordan.
Svaret som lå tett inntil uhyret hadde ikke noe annet valg en å følge med når uhyret tok til liv i dag.

Det blir ikke noe bil.
Neivel. Det er greit.
For meg vel og merke. For andre ble dette et stort problem, og dette betydde at verden fort ble stor, svart og skummel. Og det betydde at vi starks skulle bli uvenner. For om du ikke vil bruke dine penger på min bil, vil ikke jeg være venn med deg.
Jeg har sagt det før, og jeg sier det mer enn gjerne igjen. JEG LIKER IKKE JENTER SOM KRANGLER! Vi har en forferdelig liten del av hjernen som kan brukes til å skille sak og person, og det som er problemet er ar denne delen rett og slett ikke blir brukt når den skal.
Om vi krangler om hvaslags farge vi skal ha i bilen lenge før vi har klart å finne den bilen vi skal ha, skjønner jeg godt, og er godt fornøyd (…) med at det ikke blir noe bil på oss fem. Ikke sammen hvertfall. Jeg vil ikke bli uvenn med dere bare på grunn av at vi skal ha det moro.
Kjære jenter, vi kan vel ha det like så moro selv om vi er på hver vår bil!
Jeg klarer ikke å skjønne at det er så forferdelig vanskelig å bli sur, og jeg skjønner ikke hvorfor man må skriker og gråte og snakke dritt, bare fordi vi ikke klarer å samarbeidet.
Dere ser at det er bedre å gjøre det før vi har brukt masse penger???

Poenget er:
Jeg liker ikke jentekrangling.
Det har et skammelig lavt nivå, både når det gjelder innhold, sak, grunnlag, ordkrigene er dødelig dårlige, blikk som dreper en mygg (mil unna!!) og det er så lite moro.
Det endre med tårer, hat og stillhet.

GO GIRLPOWER lizm!

not

Det er så mange fredskjempere der ute. Særlig i disse Miss ett-eller-annet konkurransene.
Vi er omringet av personer som ønsker at ting var anderledes. Og mennesker og kanksje også dyr, jeg vet egentlig ikke så mye om dyrs hjerner, men jeg vil tro at de fleste dyr er med på denne tankegangen om at ting kanskje burde være anderledes, jeg er ganske sikker på at om de går utsultet, så vil de nok ønske seg at ting var anderledes,de ville nok ønsket seg at de hadde klart å fange ett lite vesen for så å fordøye det med ekte kjærlighet. Så jo jeg tror også dyr kan kjenne på det at de vil ha det anderledes.

Men i denne tid hvor det sloss og krangles overalt, så vil så mange at ting skulle ha vært anderledes. At det skulle være fred, og alle burde vært godt forlikt, sier de.
Jeg vet ikke.
At det er uenighet der ute er bare sundt, vil jeg påstå.
Nei ikke ta det så konkret da, jeg er ikke for at folk skal dø, og jeg jubler ikke over hver soldat som på heltevis mister livet.
Men jeg er ikke redd. Noe jeg er ganske sikker på at jeg hadde vært om det ikke hadde vært noen som helst form for uenighet her i verden. Du og jeg, vi har forskjellig oppfatting og vi må få lov til å være ueniget. Og det må være lov til å gi utrykk for denne irritasjonen eller, hvaslags følelse det måtte være du følte på!

Det skal ikke være, og takk for at de er slik det er, at vi skal leve som i et dukkespill der en, og kun en! skal bestemmer hva vi skal mene og si om alt.

Om jeg skulle gått rundt og være smørbild selv om du gjorde noe som jeg av natur var sterkt imot, og jeg ikke kunne gi utrykk for hva jeg måtte mene om saken, så ville vi alle blitt gale.
For vi lever alle våre liv,
vi lever alle i vår egen verden, men vi lever også tildels i alle andreas verden. Vi skal ikke glemme det heller.
Men vi har et par øyne hver, som alle er vinklet litt forskjellig, og vi er ikke enige om, for ikke å si at vi ikke er ueninge, i alt.

Om vi pluttselig skulle begynne å godta at folk sparket oss i leggen, og svare med å kysse dem på pannen, og si: å hælledussen å fin du var i dag! Så ville vi alle bli forvirret og usikre. Jeg har antagelig gjentatt meg selv omtrent tusen ganger nå, men vi må godta at vi ikke er enige, og vi kan godt gi klare signaler for hva vi mener, det gir oss en trygghet. Det gir mer tillitt enn om vi bare nikker og leker med, mens vi er forbannet og sure og tanker en hel masse stygge tanker om det som vi måtte tenke stygge tanker om inni oss.

Vi tenker, vi føler, vi lever!
Men vi er alle enkeltindivider med forskjellige mål og meninger.
Og jeg er sikker på at det var meningen at vi ikke skulle være enige om alt. Da hadde jo verden stått stille og den hadde kanskje vært flat, siden vi alle hadde vært enige i det en kinesisk keiser sa for lenge siden : ” la oss anta at jorden er flat som en riskake med rene kanter, og at fire høye søyler holder himmelen oppe. Det er en søyle i nord, en i sør, en i øst og en i vest. En søyle på hver side av verden…”
Vi ville sluttet å tenke, og endt opp som aper!

Kanskje du tror at aper ikke er uenige, da tar du skrekkelig feil! For de er vel så ueninge om små filleting, slik som om hvem som har den peneste rumpa, og hvem som var på banen klasen først.

Sola skinner. Og det er så godt som ingen vannhauger på himmelen. Og jeg, jeg sitter inne på skolen, i det elste bygget, der hvor venilasjon er et fremmedord, og luft er en mangelvare.
heldigvis er det ikke for ofte vi sitter her. Det er egentlig bare 40 min per uke. Men i dag, den fineste dagen av alle. dagen hvor c-tysk-folka har eksemen, og vi andre (9 stykker) skal være på skolen for å gjøre ingenting.
Så nå sitter vi i denne luftløse overopphetede rommet i en lang lang stund, og jeg har ingenting å gjøre.
De andre har vært på sykkeltur og har en turraport å skrive. Men siden ikke jeg var med på denne turen på grunn av det stygge pollenet som som liker å klistre seg fast i alle mulige deler av kroppen, eller får det til å renne.

Men nå sitter jeg altså her. Jeg vil ha fri. ferdig om 35 minutter nå. Da skal vi få gå. Jeg liker lærere som forstår at vi ikke har noe å gjøre, og dermed er smarte nok til å gi oss fri.

Nå er det tid for å se etter noen nyheter.
Forresten er så er de jávú er feil på hjernen!

og dermed har jeg postet nok en usaklig blogg, vellbekomme

I dag ble Dag Marko Sande født.
Det skulle mange hjelpere til for at Dago skulle få se dagens lys. Ganske så tang fødsel kan du si!

Dag Marko, også klalt Dago blandt venner, er en artig fyr. Eller en pussig fyr er vel egentlig et bedre ord. Han er mellom 17 og 22 år. Han prøverå være noe han ikke er, ved for eksempel å kjøpe en altfor dyr og “fænsi” telefon, som overhode ikke kler Dagos væremåte.

Dago ble altså født i dag, i arbeidstimen. Etter en lang stund med skrivesperre, har jeg endelig klart å få ordene til å løpe løpsk igjen. Alt dette takket være at vi i felleskap klarte å utforme navnet på denne personen som jeg antar snart vil lære seg selv -og verden bedre å kjenne om ikke for mange timer.

Dag Marko Sande er bestekompissen til Eirik. Eirik er en travel fyr, og det er til Dagos irritasjon at det til stadighet er Eiriks mor som tar telefonen når han skal ha tak i sin beste venn.
Dago er som muligens nevnt noen linjer opp, ikke som alle andre.
Han liker å gjøre ting på sin måte, mene ting han egentlig ikke har noe grunnlag til å mene noe om. Og han er sta. Kanksje et slags sort får? Nei, jeg tror forresten ikke det. Han er mer en selvstedning fyr, som skiller seg ut. Antagelig på den posetive måten.

Dagos ønske for sommern er å gå. Slite, kanskje også gå seg bort. Kanskje finne det som han ikke viste at han lette etter.

Hvertfall, Dago er hovedperonen i min kommende novelle.
Som skal være på nynorsk, og leveres torsdag.(jeg har det travelt!)
Tittel er blitt satt av vår alles kjøre Moland.
Det er inga skam å snu …men det er den som går seg bort som finn nye vegar!

Klokka tikket mot dagens gørreste økt(les: dobbeltime). Økta før mat.
Den “nye” skolen min, kom mot meg med åpne dører og gamle gardiner.
I gangen var det fult av transvesitter. Det er ikke alle som er like flike til å skifte kjønn. Jeg sier bare at miniskjørt ikke er skapt for å passe på gutterumper!

Ta det med ro, jeg har ikke skiftet skole eller kommet på galehus. Skolen er den samme, bare at nå har Oppland fylkeskommune brukt ca 4,5 milliarder på å rive ned veggene. Og transvesittene er russen. Denne uka er det jallauka, og dagen var bukket for at de som skulle bli eliteruss måtte kle seg som det motsatte kjønn. I morgen er det lokealike. 3 id skal etterligne team tights(oss i 2 id). Ser fram til å møte meg selv kanskje også i døra, ja det blir gøy!

Men det var ikke dette skulle handle om. Nei, for det skulle handle om når jeg gikk inn i mitt klasserom. Der jeg tror jeg så det med en gang, jeg stoppet nok også opp i et knøttlite sekkund. Men jeg fikk satt meg ned på stolen som skulle bli min for timen. Jeg snudde meg og spurte folkene bak meg i det stille og likevell hysteriske. Ær d.. veit dekk åkke d ær æll? Måping. D ær min Gud, å. je blir trist om dekk itte veit åkke d ær!!

Der under tavla av en verdi av 60 000 kroner sto my HERO! Eller ikke helt, men en jeg virkelig beundrer for sin skrivekunst. Der framme sto mannen med navn Levi Henriksen.

Han sa et annet navn først, men det fikk jeg ikke med meg. Jeg hadde for lengst dratt inn i min kan-ikke-tro-hva-jeg-ser-verden. Så snakket han om hvor dårlig Gjøvik lyn er. Jeg lo. Den mannen skal hedres. Og jeg har sett mannen. Jeg. Solveig. Sunroad. Snøfnugg.

Så dagens høydepunkt var å si: HEI! med litt ekstra rødfarge i kinna.

Så dagen i dag har slettes ikke vært så ille. Russen underholdt i kantina med blokkføyte spilling, syngening, dansing på bordet. Og selvfølgelig, deres nydelige klær fikk alle til å le!

skal, skal ikke, skal, skal ikke….
vil, vil ikke, vil, vil ikke…

Jeg liker ikke hjernen min,
den er for komplisert.
Den er for stor, og jeg er for enkel til å skjønne den.
Og jeg er så innmari godt oppdratt at jeg har respekt for store folk/ting og lar meg derfor undertrykke av en hjerne som virkelig er ute på i en snøstorm.
En hjerne som virvler opp, og roter i alt den kan finne. En hjerne som skifter rettning hvert n-te sekund.

Jeg tror hjernen min har voksesmerter.
Og det hjelper ikke en gang at jeg har rødt hår ….
(min nyeste kunnskap – kvinner med rødt hår er svært streke mot smerte…)

Jeg sitter nå bare her og venter på at orkanen skal stile av, og at srøvet igjen kan legge seg opp på alt det gamle.

..selv om det i etterkant er litt moro å tenke på at jeg har hatt min egen livvakt! hihi
men grunnen for at jeg hadde det er ikke moro… Det norske helsesystemet er ikke til å stole på forresten…

slik som dette håpper hjernen min hele dagen… skifter tema og standpunkt hele tiden…

ps:
det ser ut til at dette er den store prikk-prikk-prikk posten…

Jeg føler meg nesten tvunget nå til å ta opp dette.

Ikke det at jeg liker så innmari godt å legge ut her hva jeg mener om en smule personlige ting, det er engetlg litt vanskelig, mye enklere å skrive om slike tinge som alle kan tenke seg til. Eller slike ting som du bare leser og ikke tenker noe mer over.

Men som jeg sa noen linjer over,så føler jeg at jeg må det denne gangen. Når jeg nå for noen uker siden var i Hafjell, og den dagen da vi var og spiste pizza (den var veldig god, vell og merke) kom vi på en eller annen mystisk vis inn på meg og min kriste tro. Noen i klassa synes det å tro bare er helt skutt i huggu, mens andre bare blir ett stort spørsmålstegn. Og noen, i denne sammenhengen er lærere og kommer med slike kommentarer som: “slik må du ta deg tid til å prate om.” når jeg prøvde å vri meg unna. -takker inndelig for all støtte!!!!

Mulig du lurer på hvorfor jeg tar opp igjen dette, etter så mange uker? jo saken er så enkel som at jeg leste en blogg (den som jeg har kopiert inn hit, se under) og kunne ikke la være å svare.

Religion     skrevet av: tenkern

Jeg er ikke kristen. Jeg tror ikke på en høyere makt. Jeg har tidligere trodd at alt har en naturlig forklaring, men når jeg i sener tid har erfart at det ikke er slik, godtar jeg det bare som noe uforklarlig. Selv om jeg ikke klarer å feste meg til en religion, så beundrer jeg de som får det til.
For meg er religion noe mennesket har for å forklare disse uforklarlige fenomenene, og slik mener jeg det alltid har vært. For 5000 år siden fantes det ikke en gud, det fantes mange. Og den enkelte guden symboliserte noe i menneskets liv, f.eks. et element, jakt, kjærlighet etc. Dette var guder som vi fant opp, slik at vi hadde noen å klandre for diverse hendelser eller for å forklare uforklarlige fenomener, men så begynt vi å utvikle dette formålet. Vi begynte å be/ofre til de gudene som var symbol for det vi ønsket oss lykke i, f.eks. et offer til jaktguden for en god jakt.
Jeg tror at mennesket, siden vi er det eneste vesenet vi vet om til i dag som har fantasi, tanker og evnen til å evaluere og å se tilbake på sine egne handlinger, er et uhell. Jeg tror at den atomsammensetningen vi består av, er et uhell i dette universet. At vi aldri var “ment” til å være her. Men siden jeg tror universet er uendelig, tror jeg at alt vil skje. Jeg vil sitte her å skrive dette en annen gang i en annen tid og tenke de samme tankene. Dette er en stor tanke som er hard å fordøye, men det er dette jeg tror på. Sener vil du se at dette fører til en del kyniske tanker og teorier som kan minne om marxisme, kommunisme og darwinisme, men også naturalisme, nasjonalisme.

Under den tidligere nevnte pizza-stunden, dukket det opp så utrolig mange spørsmål. Spørsmål som jeg ikke tenker på, spørsmål om jeg hva jeg mener om ditt og datt, og hvorfor jeg ble kristen, og om jeg ba til alle døgnets tider. Det er underlig hva slags bilde folk for av folk når de sier de er kristne. Om jeg trodde på sjelevandring. …

Jeg prøvde å svare så godt jeg kunne, svare slik at det ikke var nødvedig å spørre om dette ved en senere anledning.

Men på spørsmålet om hvorfor jeg ble kristen hadde jeg et svar som egentlig var enkelere en jeg selv hadde tenkt på det før. Det var rett og slett så enkelt som at jeg trengte håp. Håp for å komme meg videre.

Så relgion i mine øyne er ikke nødvendigvis noe å bortforklare alt med.

-Relgion er i mine øyne en måte å hjelpe seg selv. For meg er relgion håp. Hva er vell mennesket uten håp?

Jeg fikk for meg å åpne mappa.
Den gule mappa som jeg aldri åpner, men titt og ofte putter små lapper nedi. Små lapper eller ark, som er revet ut fra både her og der.
Mappa står sammen med alle de andre mappene, men den er langt ifra lik. Av både innhold og .. ja, det vel kanksje bare innholdet som ikke er som de andre.
Den er egentlig litt hellig for meg. Den skal ikke åpnes, skal bare mates. (Slik som gode sparebøsser fungerer!)
Men i dag fikk jeg for meg at jeg skulle se hva som lå der.
Og jeg ble overrasket. Jeg måtte til tider spørre meg selv om det var rett det jeg så.
Denne mappa innholder omtrent alt jeg har skrevet, alt jeg har tenkt, og den kjære bok-ideen min. (Den var jeg faktisk klar over, så den overrasket meg ikke. Men masse av det andre gjorde det.) Jeg har aldri følt at jeg har klart å skrive veldig bra, det er ikke sikkert jeg gjør det heller. I mappa lå det lapper som jeg måtte lese om og om igjen, jeg kunne ikke fatte at det var meg, lille snøfnugg som hadde skrevet ned disse ordene. De var store, noen for store kanskje, andre var intetsigede om kjælrighetssorg og om håpet på at noen en dag får øyne som de ikke klarer å ta av meg. men det var trøste dikt, og det var så masse rart.

Jeg liker slike mapper som står sammen med alle de andre og ser helt normale ut.

… de er så like oss mennekser.