Solveig’S Underlige Verden

Å risikere

Å le er å risikere for å bli tatt for å være dum.
Å gråte er å risikere å bli oppfattet som sentimental.
Å komme en annen i møte er å risikere å bli involvert.
Å vise følelser er å risikere å blottlegge sitt egentlige jeg.
Å gi uttrykk for sine ideer, sine drømmer, er å risikere å tape ansikt.
Å gi kjærlighet er å risikere å ikke få noe igjen.
Å leve er å risikere å dø.
Å håpe er å risikere fortvilelse.

Men du må risikere noe, for den største faren er å ikke risikere.
Den person som ikke risikerer, gjør ingen ting, har ingen ting
er ingen ting.
Man kan kanskje unngå lidelse og sorg, men man kan slett ikke
forandre seg, føle, vokse, elske – leve.
Lenket til sine holdninger er man en slave, man har forspilt friheten.

Bare en person som risikerer er fri.

“Hugo Prather”

Himmelen er egentlig ikke så høyt der oppe, om du går rett opp i noen timer så skal du se at du nesten kan klappe den på skulderen.

Det har jeg og vi (altså Ida og Solveig) gjort. Etter lange samtaler på alle mulige komunikasjonsmetoder var det altså klart for å komme seg opp i fjellet, og ja, bli der i noen dager.

Med godt mot, og enda større trang til å snakke, satte vi avgårde på den, ja, hva vi fant ut at den var etter hvert, lange turen fra Rondtunet til Bjørholia. Vi antok at vi var på rett vei, men hadde tiltider ikke helt peiling på hvor på kartet vi befant oss. Er det så nøye da? Hytte? Har vi gått forbi ei hytte, Ida? Neeeei, men vi ER over tregrensa! (ps: bildet tatt før samtalen)

Vi kom nå fram etter 5,5timers vandring, og var klare til å sove. Tenk, hele sovesalen for seg selv, det er ikke dårlig. Med litt såre bein, og ellers god form så vi fram til å ta turen over Rondslottet dagen etter. På kartet var det noen streker som vistnok sa noe om hvor bratt det var, men jeg tror ingen av oss egentlig skjønte hvor bratt det var før vi var ute på ferden.

De første kilometerene gikk underlig lett, og vi koste oss med alt det fine vi så. Mens vi nærmet oss hva som viste seg å være Rondslottet så vi hvor stort og bratt det var. Etter 20 min i “slak” motbakke satte vi oss ned for å spise

, og syntes at vi hadde vært svært så flinke. Det vi så langt hadde ment måtte være bratt, var fiskebollesaus i forhold! Oppover og oppover skulle vi gå, her var det ikke noe sti, her var det kun steiner som lå i hulter til bulter og øynene måtte peile inn en og en rød “T”

Vi nærmet oss toppen, og like mye som vi nærmet oss toppen ble fjellet brattere og brattere. Vi møtte noen mennesker på vei ned fra toppen som kunne meddele at det snødde på toppen. Jippi!

Etter ett og flere klyvetak med 17kg på ryggen var toppen under oss, og vi var på snarvisitt hos himmelen. -aaaah, nå er det bare nedover igjen!

Så feil kan man altså ta. Det vi hadde sett på som flat bakke på t

oppen i mellom Vinjeronden og Rondslottet viste seg å være rett ned,

og jommen meg, rett opp også! Aldri har jeg følt en slik sinne og frustrasjon over at noen bare plaserer en bakke rett forran meg. Bare se hvor bratt vi hadde gått ned før vi gikk opp igjen like bratt:

Vi kom oss da opp denne bakken også, og hadde fiiin utsikt utover det hele. Og rett ned selvføgelig!!

Det gikk en danske lenge før oss ned fra Vinjeronden, og vi så den mannen når vi startet på nedstigningen. Og denne nedoverbakken som vi smått startet på, viste seg å så godt som aldri å gå over til flat bakke. Etter 8 1/2 time med vandring og en nedoverbakke som aldri ender, er det utrolig hva slags tanker man får i hodet. Nedfarten her er det vondeste jeg noen gang har gjort. Og det blir lenge til jeg går en slik igjen. (Blir nok ikke før om 2 uker )

Gleden kommer da vi ser Rondvassbu!

Etter langt blodslit kom vi fram og dusjet og fikk oss mat, og sov. Eller prøvde å sove for min del. Noe som gikk mindre bra den natta der.

Det har blitt onsdag og vi satte snuten tilbake mot Bjørnhola. Ute blåser og regner det ufyselig, og posene under øynene føler tyngdekraften. Med en kropp som helst vil ligge å sove, sliter den seg avgårde de første kilometerene. På ett eller annet tidspunkt løsner det og vi når igjen flere personer og bruker nesten en time mindre tid på ruta ,enn hva DNT sier vi vil bruke. Vi kommer oss inn og spiser vafler, drikker kakao og koser oss, sover og spiser mat, og sover igjen. Det ble en fin dag, -hyttedag!

Torsdag går vi til bussen en liten to timers tur, og denne turen har drepen av en start, da den starter med en bakke som føles som rett opp kl 8 om morgenen hvertfall.

Nå sitter jeg her hjemme med en god følelse i kroppen, og trøtte øyne.

Takk for en fantastisk tur, Ida!

Nå har vi blitt ønsket welcome To The Mountains av bigbang, og takket for gjestfriheten og vandret der.

Noen bilder mellom toppene …

Ferdig. Nå. Akkurat nå. Endelig har jeg blitt ferdig med den store, stygge og all- tid tagene eksamen.
Etter 5 dager med konstant regning og fult fokus på matte er jeg glad for å være ferdig.
Ikke bare med eksamen, men også matte. Ingen lurer meg til å ta enda et år. Å nei, du!

Riktig nok har jeg ikke vært helt i min egen verden, jeg har hatt min bror hjemme på perm, om det ikke ble tid til mye annet, så ble det da tid til at han fikk forklart meg litt om rekker og den slags.
Også har jeg vært konfirmasjon! Så fikk jeg altså hatt på meg bunaden i år også! Masse hyggelige folk. Noen litt for gamle klær. Men det hører med sammen med all kakespisingen. I dag skal jeg faktisk løpe 3000m test, det blir jo egentlig veldig spennende etter en sliken her oppladning som jeg hadde i går.

Men det var denne eksamen jeg skulle snakke om. Jeg fikk et hefte utdelt, og det var på hele, hold deg fast, femten sider. Men alle var nok ikke til meg, pjuh! Halvparten av alle sidene var til de som ikke klarer å løse matteoppgavene om de ikke står på nynorsk. Men skal ikke nekte for det kjære nynorsk-skrivere: Matte ble faktisk en smule mer behagelig når jeg leste matte på nynorsk. For å være på den sikkre siden, holdt jeg meg til den bakerste delen, den delen som sto på bokmål.
Jeg var klar. Jeg hadde satt meg godt til rette. Eller, så godt jeg kunne. Jeg klarte å sette meg på en pult som var omtrent en mil høyere enn en vanlig pult, så jeg satt god og rett i ryggen. Det var nok plasert en slik en pult til meg, de tenkte på den vonde ryggen min og de lange beina mine. -ja hu, hu passer bra der!
Likevell var det ikke pulten som skulle bli mitt størte problem i dag. Når jeg skal blande totallsystemet, som jeg ikke hadde jobbet med før, inn i en geometrisk rekke, da, …ja da var den noen som slo av lyset. Jeg tror jeg satt en time med dene oppgaven. Men jeg kom fram til om et svar. om det var rett eller ikke bryr jeg meg ikke så mye om akkurat i dag. Ellers så var den neste utfordringen å skrive funksjonen til en gal treddegradsfuksjon. Der var det heller ikke langt unna at jeg svarte blankt.

Men nå er jeg altså ferdig, med både eksamen og matte.
Og sola står høyt på himmal, og ikke minst varmer varmer.

Det er tid for å bli brun

snakkes

For ca 6 mnd siden ble jeg klar over at vi skulle få besøk av deg. Det var for ca 10 mnd siden din mor og far ble snakket om over hele skolen. Og det var masse bråk og snakk, og uvitenhet. Du kan være stolt, dine foreldre elsker hverandre, og nå også deg. De beviste det for hverandre da de sa ja til hverandre. Jeg er stolt over dere!

Så noen mnd senere kom beskjeden om deg. Først tenkte jeg som alle andre: hvordan skal dette gå?!? Men det tok ikke lang tid før jeg så hvor sterke foreldere du har fått. Din mor sluttet å røyke, og din far ble brått mer voksen. Du må ikke bli lei de når du hører dette, men du var ikke planlagt, men du var ønsket når situasjonen ble slik den ble. Du var alt -6 mnd gammel da vi fikk vite at du skulle bli en del av verden. Og det var forsent å gjøre noe, som jeg mener er ganske feil å gjøre. Så veien var klar for deg. Din mor fikk kul på magen og så søt ut! Og din var stolt ved siden.

Men lille deg, verden er forran deg -og dine foreldre. Dine foreldre har fått ærfare det meste, men du er fersk.  Verden kan se ganske så fin ut. Men den kan være slem. Bare husk å følge hjere og magen, det er slik du kom til. Og det er din vei.

Husk å ta godt vare på din far og din mor. De kommer til å trenge din støtte. Dere må kjempe sammen. Men jeg vet dere klarer det! På tirsdag skal jeg kjøpe søte klær til deg, ditt søte lille nurk. Jeg skal kjøpe rosa klær med bamse på

Velkommen til verden, lile deg!  Jeg ønsker deg og dine foreldre lykke til!

Gratulerer Ørjan&Linn!