Itte mere puddig, kjukken!

Jeg må se å få orden på livet.
Dette holder ikke mål lenger.
Det kan faktisk ikke fortsette. Det vil få dramatiske følger.
Buksene strammer for mye. Og jeg punkterer dekket på sykkelen, da jeg kjører nedover!
Jeg sliter istykker sokkene mine. Jeg blir rosin. Jeg blir, ja -sprek!
Jeg blir et sunt legme i en sunn kropp!

Den fine buksa mi har ikke godt av at jeg driver all styrketreningen. Den strammar nå til de grader over lårene og rumpa ser nesten litt for bra ut. Og den er trang. Noe som passer meg mindre, når jeg skal sette meg ned.

Og jeg må sette meg på sykkelen selv i øseende pøsende regnvær. Og det er egentlig dette dette stykket skal handel om.
For mens jeg var ut, nei ikke med fiske stang i handa, og regnfrakk og sydvestt, men med helt vanlige ikke-vannavstøtende klære, syklet jeg opp og ned, opp og ned. En god del ganger, hele 6 faktisk…
Før det sa Pfuhhh.. dermed så satte hjulet igang å skrangle.
Jeg stopper. Sliter pedalene ut fra låsene. Legger tommelen pent på dekket. Motstand? nei.

Kliss klass og egentlig ferdig med dagens økt, så står jeg med begge beina godt plantet i bakken. Jeg har ikke med meg mobil, og heller ikke følgebil. Jeg må pent se å ta av meg sykkelskone og begynne å traske i sokkelestene nedover mot Lena og videre hjem. (ca 7km)
Jeg møter et slikt et sprekt par og spør pent om jeg kan få låne mobilen og ringe etter de soffasliterne hjemme. Ingen tar telefonen på de fire mulige nummerene. Jeg sier takk for lånet, og sier at om noen ringer opp igjen, så kan de godt få si at solveig trasker langs gangveien hjem.

Jeg kommer meg da etterhvert ned til Lena, stikker hodet inn hos ei jeg gikk i klasse med på barneskolen, med et håp om å få låne telefonen der og igjen prøve å få tak i folkene hjemme. Mens jeg står å ringer, (uten å få svar) ser jeg at det er tid for at lokalbussen snart skal passere. Jeg spør dagens reddende engel nr 1 om hun har 20 kroner å låne meg. Joda det har hun. Jeg tursler nå ned igjen på stasjonen og hopper og spretter for å prøve å holde på noe av den varmen jeg har igjen.

Bussen kommer. Jeg stikker hele meg inn i bussen og spør pent og jeg kan få ta med sykkelen på bussen hjem. – nei, det går ikke. Jeg setter dådyrøye i bussmannen og sier nei vel, vent litt så skal jeg bare hjemme den punkterte sykkelen så sitter bare jeg på. Men jeg var på vei mot sykkelen igjen roper mannen ut at det er greit.
ÅÅÅ, som jeg likte den mannen i noen sekkunder da! Eller helt til jeg kom hjem egentlig. Når jeg kom hjem finner jeg en lapp på benken, ‘Dratt på kino!’

Så tilfeldighetene råder.
De drar på kino ca 1 gang per år.
Dette skjedde dagen jeg punkterte, noe som jeg ikke har gjort på 3 år tror jeg.
Det var den ene dagen jeg ikke hadde med meg min egen mobil.
Det var en av de få dagene jeg kommer meg ut selv om det regner.

Men jeg har ikke blitt sjuk

min a-å liste over hva jeg skal gjøre…

… en eller flere ganger før jeg dør!

a – amme
b – barebere hodet? :O også besøke glemte mennesker…
c – celebrate my life
d – drømme
e – eie
f – føde
g – gifte meg
h – haike rundt i europa
i – imponere
j – sitte på med jettfly
k – klatre på en bratt vegg, med langt ned også klatr fjell
l – leve
m – makulere det gamle
n – være Nisse
o – overlate noe til andre
p – bli Politi
q – q-tipse meg selv :p haha.. kom ikke på noe bedre gitt
r – reise langt
s – seile min egen sjø
t – tro
u – underskrive et papir av stor verdi for meg eller andre
v – vinne!!
w -
x – x(krysse) – norge på tvers
y – få en yndling
z – se ZZ-top
æ – “æse” ut
ø – ønske meg at ting er slik de er
å – ånde

regn, sykkel og sår rumpe!

Så var det tid for den tradisjonelle Toten Runden.
Det var bukket for den dagen i året da alle totningene, (ja, kjære gjøvikfolk, -beklager men dere er innkludert. Det er virkelig trist.Phø!) finner fram sykkelen og sykler fem mil, bare fordi alle andre gjør det. Det er små som store som deltar, folk som har mange kilo og folk med få, folk som trener og folk som ligger på sofaen.
Sammen med min skøyteklubb satte vi i gang og tråkket, tråkket, tråkket, tråkket og tråkket. Veien var såpeglatt, og for deg som har sittet på trillet rundt på en “ræser” så vet du at regnvær kan gjøre veien farlig glatt. Vannplaning kan også oppstå, hvilket ikke gjorde i dag.
hjemme, lillo, lena, kolbu (kumøkkbygda), bøverbru, raufoss, gjøvik, nordlia, kapp, hjemme. 5 mil. 2 timer på et knøttlite sykkelsete, med sko som er kaldere en alt annet jeg kan komme på akkurat nå.
Regnet kom, og regnet gikk. Men vannet ble liggende på veien. Og derfra tok den veien via søla, hjulet til den forran og siste stopp: mitt ansikt. Takk, for at jeg har sykkelbriller. Ellers hadde jeg vel hatt grå/brune/svarte øyne nå. Noe jeg kan tenke meg er direkte ubehagelig. Jeg så ut som en militær som hadde gått glipp av malerkurset. Jeg hadde søle oppover ryggen, ansiktet, hendene. Ja, rett og slett over hele meg. Men det er moro! Slik skal det være

Nå har jeg vært hjemme i snart 8 timer etter denne turen, og jeg kjenner jeg har vondt i “sitte muskelen” min. Men nå er den bekledd med daffetøy, og joggebukse. Så jeg kan ikke høre noe syting fra den egentlig, kan vel si at jeg hadde blitt litt redd om den delen også skulle begynne å snakke. Takk, for at det ikke er slik!

Men det skal sies at det var tøft å motivere seg til Trim Tråkk Toten Rundt i går kveld. Det å sette på vekkerklokka var en hard øvelse. Kl 08.00 måtte den ringe. Når jeg endelig var hjemme fra jobb i går, var klokka 00.45. Da hadde jeg servert sultne gjester i 9 timer.
Men jeg var tøff, jeg kom meg opp, og jeg forbrandt hele 1032 kalorier på to timer og åtte minutter. Jeg kan være stolt over meg selv.
Ikke fordi jeg fått meg en klokke som sier meg noe jeg ikke skjønner meg på, men fordi jeg klarte å komme meg opp. Opp fra min vidunderlige seng.

«Når en pepperkakebaker baker…»

For første gang på altfor lenge har jeg baket en kake. Hvertfall hjemme, riktig skjer det at jeg lager en pose-brownies, men det går ikke under baking.
Jeg skulle egentlig lage solveig-speisal. Bronwnies-eggekrem-brownies og meg bringbærgelé på toppen. mektig, nam nam! Men det viste seg at jeg ikke hadde fløte som var innenfor riktig dato.
Men nå var jeg så godt igang med å skulle bake en kake, så bestemte jeg meg for å lage rullekake. Det var favoritt-kake-bake-kaka mi før. For den får jeg til hver gang. Det er en trygghet med slike kaker.

Så jeg tok meg til og pisket eggedosis, og puttet mel og bakepulver oppi, og litt sitron. Slag den inni ovnen, ventet i noen få minutter. Tok den ut. Rullet den fint sammen. Og pluttslig hadde Solveig baket en kake hun ikke hadde baket siden før hun var konfirmant. Og det begynner faktisk å bli en stund siden.
Når mine foreldre befant seg i Berlin denne helgen måtte jeg jo ta bilde av uderverket mitt. De ville neppe trodd på meg ellers. Og ja, bildet er min kake. Den ser for bra ut til å være min, men den er det. Og den er fylt med blåbær, siden kjøleskapet ikke hadde annet syltetøy å by på denne dagen. Å bruke blåbær ble veldig vellykket, så jeg kommer nok til å bruke blåbær neste år også, for ja, det kommer nok minst til å bli 2008 før neste gang jeg setter noen søtsaker i ovnen.

Det er en velig fin kake, og den smaker veldig godt, og er raskere å lage enn alle pose-kaker.

Vil du overraske din mor på et vis, ja da gjør du slik:

3-4 egg og 160g sukker lages til tykk eggedosis. (Den skal være så tykk at du kan skrive forbokstaven i navnet ditt i den!) Følg så på med:
1 ts bakepulver
litt sitron
130g hvetemel

Hell røra i ei langpanne, stek den så midt i ovnen på 180°C i ca 15 min.
Varm litt på syltetøyet rett før det skal rulles på “rullen”

Sleng “rullen” ned på et bakepapir som du har drysset sukker på fort som juling, ha på syltetøyet enda raksere og rull for harde livet. Dette må skje lynfort ellers så sprekker kaka!
Ha et kopphånkle rundt rullen, da holder den seg myk.

Lykke til!

bokcafé uten gratis kaffe

Sist var det at jeg så Per Gynt i Kairo en fredagskveld jeg ikke hadde noe annet å gjøre. I dag dro jeg på bokcafé på biblioteket.
Jeg kommer til å få høre det. De liker ikke at jeg gjøre slike ting. Jeg skulle nok vokst opp i en annen tid. Eller kanksje ikke. Mulig det er min oppgave å være andreledes. Gjøre andre ting, mene andre ting og være interessert i kultur og politikk. I dag handler det altså om kultur.

Levi Henriksen var fant jeg altså i dag bevisst (i motsettning til i går) på biblioteket. Scootern duret hjemmen fra 18.35. Da så klart meg meg som sjøfør. Med snuten mot downtown Lena. jeg var forberett (..forberedt? ) på at jeg ikke kom til å finne så mange på min egen alder. men at det ikke skulle være noen, og at alle skulle være så mye eldre hadde jeg faktisk ikke forutsett, enda så klarsynt jeg er.
Jeg gikk inn, betalte for meg og ventet på at klokka skulle bli 7. Følelsen var direkte rar, om ikke en smule ekkel. Her kommer jeg alene. 17 år og jente som stemmer høyre. Damene rundt meg var ikke så ille at de var av genarasjonen som bruker elnett-hårspray, (ok, jeg har lært at det ikke er pent å lyve så jeg skal si det som det er. Det var to var som hørte til under den kategorien.) Ellers var det norsklærere og folk i 50 åra.
Bibliotekdamene kommer til å bli møtt med et surt blikk fra meg her etter. Det er greit at jeg var svært mye yngre enn de andre, men det kan da være at jeg virkelig hadde kommet for å høre på mannen. Men det var ikke så veldig tenkelig for disse her nei.
De ber meg rett og slett gå for nå stengte biblioteket. Da satte jeg øya mine stygt i berget og sa: Jeg skal høre på jeg!

Han snakket godt, det var ikke noe vanlig norskundervisninge med så altfor mange pauser og folk som snakket om festen i helga. Her satt vi pent og rolig og bare hørte på mannen. Han hadde mye fint og si. Og han så stadig bort på meg. Litt spørrrende, og litt overraskende.

I kaffe pausen var det bukket for å få seg en ‘tår. Jeg hadde faktsik forventet at den var gratis, det var den aldelses ikke, det kostet meg 5 norske kroner å drikke et pappkrus med kaffe. Jeg gikk bort og snakket med denne herre manne: Levi Henriksen. Fikk mange fine svar. Det svaret jeg likte best var det jeg fikk da jeg spurte hva han hadde tenkt å gjøre om bloggromanen hans ble en aldeles fin roman. -Det veit jeg ikke. Det blir vanskelig å avslutte den. Du kan jo skrive siste kapittel du! sa han med et lurt smil. Jeg lo og sa en hes og letter mild. jaaaa…

Han signerte god-boka mi.

Så var møtet over. Jeg dro jeg og nå sitter jeg her og skiver dette.
Jeg tenkte en hel del på om jeg skulle reise eller om jeg ikke skulle. Som jeg håper du har forstått dro jeg, og det er jeg glad for. Det er slettes ikke alle som får hilse på mannen, og det er jo ikke hver dag en person med slik status besøker mitt sted.

..og stor hun ble!

Jeg her tidligere snakket om at jeg ikke er klar for å bli voksen.
Jeg tror jeg kommet meg videre, -jeg tror jeg er klar.

Studentlivet, dette livet du lever med venner i samme bolig, er stam gjest på pub-er/bar-er/kafèer.
Jeg kjenner at jeg begynner å få en trang til å bo mer sentralt, ha min venner tettere på. Kunne dra ut og hygge meg når de mindre dra hjem.

I dag var jeg og min nesten fortapte vennine på kino, (det er rart hvordan man glir fra hverandre om man ikke pleier slike barndomsvennskap).
Mr Bean stod for tur. En film jeg ikke vil anbefale dere som måtte lese dette å bruke penger på. Den er søt, den er klassisk, men du vet hele veien hva som skjer. derfor: velg noe av det andre du har å velge mellom!

Men filmen var ferdig så tidlig som kl 8. Public Bar som ligger rett ved utgangen til Kinon’n var åpen, det var allerede noen som sto uten for å tok seg en kondispinne.
Jeg tenkte kun; Å jeg vil bli! Jeg vil ikke dra hjem når andre kommer. Jeg vil på Blå å se alle mine venner! Drikke brus og få rare blikk!
Vi satte oss på en krakk i parken og ventet på å bli hentet.
meg: -Jeg gleder meg til å flytte til en by, jeg gleder meg til å bli student.
svar: -ja, du er sånn kafé-jente du. jeg er sånn bondejente jeg…
meg: -Sitte og se på folk, nye lukta av masse mennesker. Jeg liker å bare være en del av noe. Jeg vil dra ut når jeg vil, og hjem når jeg skulle ønske det.
Jeg ønsker ikke å sette snuten hjem når andre setter den ut.

Så nå gleder jeg meg til å bli stor.
Jeg vil bo borte, jeg vil komme meg dit jeg vil.
Det er ikke stas å vende hjem kl åtte om kvelden, bare fordi du ikke har noen andre steder å være.
Jeg vil bo sivilisert. For en stund, riktig nok!

God Påske!

Nå, endeli’ skar jeg gjøra det. Nå skar dekk pines ‘jennom mine ord skrivi på ækte totning. Vær så snill å læs detti mæ tjukke l-er

Så var det endli’ feri’ att, je har venta, ..æll je har væl egentli’ itte gjort dæ.
For dæ er strengt tatt itte så grådi lenge sia det var vinterferi.
Å skoorn har itte præssa vældi hardt, før den siste vikua. Men da sparte dom itte på noe!!
I løpe’ ta fire vikur har je hatt:
✿ to ski-daar. Daar som vi har fløgi som gærninger på totenåsen
✿ tre-daars-kurs i Hafjell
✿Show mæ Are Kalvø

Dæ var dom tre fyste vikun, den siste var den værste jeg kæn kømmahau å ha hatt, nemmli’ fire daar med helda’s prøver: norsk fagskriving, tysk, matte (2mz) og treiningslære.Dæ ga noen sure kvælder kæn du si.

Men nok om dæ.
Feri’n ær hær, og j skar itte anna enn å kose mej, væra mæ folk som je nesten itte klarer å kommahau åssen ser ut, å je skar treine.
Skøytelår som har fått litt for mye kvile, er itte akkurat det øvve ønsker å sjå.

Håper du har hatt det hyggli’ mens du har lesi en mindre bra blogg, men fått ei lita smule innlærig i ækte totning.
Dæ viktigste når du læs er å prate langt bak og tjukke l-er !

Ha ei fin påske folkens!

Telemark for live!

Som tidligere nevnt var jeg i hafjell for ikke lenge siden. Rettere sagt, istarten av denne uken. Mandag sto jeg på snowboard, det var greit nok det, men ikke helt min greie. Hvert fall ikke etter bare en dag!

Men tirsdag derimot. For en fantastisk dag!
Vi var en gjeng på 6 stykker som var noe bedre enn de andre, så vi fikk vår egen lærer. Vi dro dit det var brattere løyper, og færre folk.
Føret var ypperlig, med to cm nysnø oppå det harde underlaget var det som en drøm å kjøre. Solen var vår venn og ga hvertfall meg mange fregner.
Dette er det beste jeg har opplevd på vinterføre, all gleden, latteren og følelsen av å mestre. Det var rett og slett “heilt sinnsygd” for å sitere Jorun(n?) Stiansen.

Onsdag kjørete jeg enda mer, men da ble jeg kjøren ifra alle, så det ble litt kjedeig å alltid vente på mine venner. Men da hadde vi enda finere vær, jeg ble enda brunere.
Men jeg kjørete fort, og det suget du får når du kommer i stor fart utenfor et bratt heng, den klarer jeg ikke å dele med dere. Den kan bare oppleves.

Nå er planen å skaffe meg telemarkutstyr. Og dra titt og ofte dit jeg kan kjøre. Men akkurat nå har jeg ingen å dra sammen med. Men jeg skal finne meg en partner å oppsøke snøen med.

jeg skal gjøre dette:

.. en dag!