Solveig’S Underlige Verden

Det skjer alltid når jeg skal gjøre slike fine ting. Alltid når jeg føler at jeg skal føle meg bra, og enegetlig sprudle.
Men det gjør det ikke, det er lenge siden jeg har gledet meg over det. Lenge siden jeg har løpt rundt med lye øyne.

Det er som du sikkert ha fått med deg jul nå snart. Og med jul hører penklærne til. Jeg har aldri likt det der å pynte meg så veldig. Har aldri vært den som ser på glittertopper, eller kjoler. Heller ikke den som har nasket diverse sminke greier, for å se bra ut, selv om jeg ikke skule ha hatt råd til det.

Jeg kan ikke huske sist jeg følte meg vel i pene klær. Jo bunad er greit. Bunad liker jeg.
I dag skulle jeg være tolmodig og gjør mor den tjenesten å bli med å se på klær.
Jeg finner ei bukse som er grei.. La oss prøve.
Som de fleste vet er jeg over hodet ikke feit. Å være 173 og veie under 60 kg. Da er man ikke feit. Men jeg har en småatletisk kropp. Med knær som har vært med på en del, og med lår som her litt muskler. Men rumpa er bra, den er jeg glad i. Men når man skal prøve å skjørt som ender over knærne, blir ikke det noe pent syn. Og når det ikke finnes fett på kroppen, er det heler ikke noe som fyller toppene på rett sted. Så ingen topper sitter pent. Og toppene må også være hele i ryggen, for den skal gjemmes for det den kan. Jeg har angst mot å vise ryggen..

Så med dette sier det seg selv at man ikke blir sprudelene av å gå på jakt etter fine klær. Jeg blir bare trist av det. Jeg vet med meg selv at jeg har en kropp som mange jenter kan være misunderlige på, men jeg liker ikke kroppen min. Jeg liker å gjemme den. Det som er komisk er at jeg går rundt med et 2 millimeter tykt lag mange timer i uka, uten å tenke over hvordan jeg ser ut. Men når jeg altså skal prøve å vise kroppen får jeg angst.

jeg liker ikke penklær. Det er det eneste jeg missliker ved jul og nyttår.
Maset omå se så forferdelig bra ut.

Jeg liker slakkeklær jeg. Liker å se ut som en dass. Liker å kunne krype meg sammen og bare kose meg. Liker å kunne være meg selv. Og det er ikke å gå med fine klær.
Og jeg like rikke at de fine klærne som jeg mot formodning skulle like, sitter elendig på kroppen, men fantastisk på alle andre..

jeg er lei..

Det er så greit når man har noen å skylde på, noen man kan si at sto til ansvar for det som skjedde. Det er så lettvindt å legge tyngden på noen andres skuldre. Noen andres ben.

Men denne gangen har jeg altså ene og alene meg selv å takke.
Flere ganger den siste tiden har jeg fått mulighetene servert på sølvfat, men benytte jeg meg av dem? Åh nei du! Det vister seg at underbevisstheten min tror det er feil. Den tror nok at det er tid for å holde seg på sin vandte plass og bare late som ingenting.
Men den tar feil. Den tar så indelig feil. Den tar så feil, at den egentlig burde vært sendt på rehabilitering eller noe annet som kunne hjelpe den på rett spor igjen.

Så her må hele meg lide av en feil, den ubrukelig underbevisstheten har gjort. Det er ikke sikkert det er med vilje, men det har gjorte, og nå kjenner jeg at det er godt å legge skylden på underbesvisstheten og ikke på meg selv. For det er ene og alene underbevisstheten sin skyld. Og den fortjerner å få høre det! Den fortjener det så absolutt!

åååå. jeg er irritert!
Jeg er sint!
Jeg er lei!
og jeg vil og kan gjøre det mye bedre!

Jeg vil legge skyld på noen andre enn noe som jeg ikke kan legge skyld på.
Jeg vil si at isen var dårlig, eller at skoen var løs…
men neida…

…valg sier jeg.
Vi velger egentlig ganske ofte. Skremmede ofte.
Lurer på hva feilstatestikken er. Går det ann å lage det? Liste over feil valg i livet? En liste som kan fortelle deg hvordan ting kunne ha vært om du hadde tenkt deg om i alt fra 1/4 sekkund til en måned lengre. Når jeg tenker meg dette ene sekkundet lengre om tror jeg ikke jeg vil se denne listen. Da ville jeg kanskje finne veien til det jeg tror (ironisk nok på grunn av mine valg) er det beste livet jeg kunne levd. Og jeg hadde måtte leve med tanken på å aldri kunne få gjort noe med det.

Valg. For snart tre år siden (oj, tiden flyr) valgte jeg hvor jeg ville bruke disse tre årene. Med te mindre år på baken enn hva jeg har når måtte jeg velge hva jeg ville drive med, uten å ane hva det egentlig gikk ut på.
Nå er jeg på det siste av disse tre årene og jeg tror jeg valgte feil.
Jeg elsker idrett i praksis og noe teoretisk aktivitetslære. Men læren om kroppen ikke like spennede. Og det er det jeg driver med nesten hele tiden. Om det er noe av kroppen som virkelig får meg til å stråle så må det være hjernen. Tankene.
Jeg skulle mer enn gjerne sett at jeg kunne ha alle fag som samfunnslære, historie, religion og kanskje også idrett, kultur og samfunn hele tiden, også må jeg ikke glemme norsk.
Jeg ønsker ikke lenger å lære om oksygenstkretsløp, energifrigjøring med og uten O2. (aerob/anaerob energifrigjøring).
Jeg er lei av å lære om ting som alltid har vært sånn.
Jeg vil lære om hva som har skjedd med grunnlag på valg. Det er det som anngår oss aller mest. Til enhver tid. Nå, nå og etter på, og litt sener, og tidligere og før, og etter -alltid.

Jeg vil skjønne hvorfor ting har blitt som de er. Jeg vil skjønne hvorfro du gjør som du gjør, og jeg vil ha grunnlag til å si imot dine meninger.

Jeg vil ta valg!

Alle snakker om dette fenomet, dette folkeslaget som er mislykkede kvinner! (var det ikke det jeg lærte en gang under naturfagtimene i fjor). Jeg skulle mer en gjerne vært 14 år når jeg skrev dette, men jeg nærmer meg skammelig 18. Jeg vil ikke. Jeg vil være liten jeg vil leke i snøen, uten at folk skal klø seg i hodet av den grunn. Men det var jo virkelig ikke min alder det skulle snakkes om nå, nei det var ikke det. 

Min mor og jeg snakket i dag om gutter. Det er ikke ofte vi har slike samtaler, det er i mindretall. var skøytelandslaget på besøk her på Skreia, man skal ikke nekte for at veltrente rumper ser bra ut. Jeg er jo ikke blind. Men jeg kan ikke fordra når folk vet de ser bra ut. Da blir de langt fra tiltrekkende for meg! Mulig jeg kanskje er for lite kresen om det er mulig…

Gutter liker vist å leke med jenter. Ikke bare med tankene, men også med hjertene. Dere forventer at vi skal være rene modeller som nikker på hodet og sitter med miniskjørt og bein godt spredt. Det var kanskje å ta i, men det er også noe i det. Jeg ønsker ikke å høre hvor lange og fine bein jeg har, eller hvor fin kropp jeg har. Jeg klarer snart ikke å ungå å bli gal av all snakket om kropp og alt det der.

Jeg vil bli elsket for den jeg er, ikke likt for noe jeg ser ut som.

Gutter kan gå fra jente til jente uten å bli sett på som hverken løs, billing, nei da blir man populær. Men jenter blir sett på som billige og horer om man kanskje har draget.

Jeg er lei gutter og det å bli lekt med. Jeg er lei av å bli sett ned på, og bli sett på som en ting. Jeg er lei av å ligge og tenke hele natten på hva han mente med det han sa. jeg er lei av å måtte vente. Jeg vil ha en trygg arm å kvile i. Jeg er ikke desperat, jeg venter med en gjerne lenge på den rette, men jeg er lei det jeg ser på som GUTTER som er tøff i kjæften, det er det minst sexy jeg vet. Så vet dere det!

Ja, la meg være 14 år denne uka. Jeg tror jeg skal klre oppdraget bra  

Jeg vil ikke lenger bo 20 minutter med bil unna mine nærmeste venner.
Jeg vil bo sentralt.
Jeg vil komme meg hjem, midt på natta uten at jeg må mase på minde foreldre.
Jeg vil sette meg på toget/bussen/flyet/båten og komme meg vekk -bort.
Jeg vil møte nye mennesker. Møte likesinnede, og helt nye mennesker. Mennesker jeg kan lære masse av.
Jeg er lei av å bo her.
Det er tid for å reise et nytt sted, grave over masse av det gamle.
Riste av seg alle merkelappene. Oppleve så mye nytt, att man glemmer alt det gamle. Jeg er lei av å stadig bli påført indre vold.
Jeg vil at folk skal se hvem jeg er. Jeg er lei av at folk skal se på meg som noe andre, som ikke kjente meg, trodde jeg var. Jeg skal starte på nytt. Jeg har kommet over det med å reise så langt at jeg ikke kan komme tilbake. Jeg vil tilbake. Jeg vil vise folk at jeg er sterkere. Men jeg må først bort en tur. Jeg må finne igjen den personen jeg ønsker å være. Den jeg engang var. Den alltidsmilede og hypre personen som ikke så på personer som verdens skumleste vesen. Jeg vil nå igjen verden. For fortiden snurrer den for fort. Den kaster med hit og dit.
Jeg vil bort. Ha vennene mine nærmere, kunne banke på døra og sove over, bare fordi jeg tror det er en marsboer under senga..
Jeg vil bort fra det anti urbane hjemme mitt.
Livet trenger påfyll nå!

Ikke der, ikke der… Åååh! Der var danna..!!! Skulle vel vært levert den ja. mm!
hmm. Ikke der nei. Ikke der heller. Setter meg ned sukkende, på det stripete og kledlige teppet mitt. Hendene lett plasert forran øye-øye-nese-munn, og gruhhhf-aktig lyd kommer ut ved hjelp av stemmebåndet.
-Ikke der, ikke der. Inni den boka kanskje? Nei. Onsdag, hva hadde jeg da. IKS (idrett, kultur og samfunn), tysk, samfunnslære, og aktivitetslære.
Ikke i IKS-boka. Ikke i noen av tyskbøkene. Ikke i gymbaggen, hmmm… Irritasjonen er på vippepunktet. Jeg nærmer meg punktet hvor folk som ikke kjenner meg antagelig ville anse meg som gal. (Hvorvidt kanskje kan stemme til tider)
Jeg lette i ca 1-2 timer etter mitt kjære Tyskhefte, som skulle leveres til Henriette Fredriker (to navn til som jeg ikke kommer på) Bie. Eller som hun også kalles. heNNNrieTTE BIiiiiiiE..(det der var et forsøk på å skrive det slik vi legger trykk på boksatvene, men det lyktes jeg vel kanskje ikke helt med? Tenkte meg det ja! )

Etter lange stunder, og perm opp- og perm ned. Skuff ut, alt som var i skuffen ut. Alle løsark nøye igjennomlett, gymbagg snudd på hodet, avishaug nøye scannet. Nop. Ikke der nei.
I papirinnsamlinga? Ikke det nei.
Jeg setter meg ned, og sarter på nytt.. Tar alle lærebøkene opp og blar på nytt igjennom.
Der! I samfunnslæreboka, rett under den orange framsiden til Agenda. Der lå det. Uten å si et eneste lite ord. Det er slemt. Direkte usmakelig. Jeg var sikker på at jeg hadde sagt fritt fram, så feil kan man altså ta.

Denne gangen fant jeg det jeg lette etter, og jeg har det med å gjøre det. Men en dag kommer jeg til å rote bort noe enda viktiger. Jeg må få løsarkene i et system. Det er jo ikke akkurat mye arbeid å sette arket(ene) inn i en slik perm. Og tiden man sparer på det når man leter detter arkene seinere, kan være lang.
Etter i dag skal jeg sette de aller aller fleste arkene, hvertfall de viktigste inn i perm. I det minste legge fra meg arkene i riktig bok.
Det vil jo hjelpe litt- …i det minste…

Sitter her og skal egentlig lage ferdig mitt størtse hjelpemiddel til heldagsprøve i rettslære. Jeg på få alt jeg skal ha med inn på min minnepenn, og den skal altså leveres kl 9.oo første dagene etter denne ferien.

Men hva blir det til at jeg gjør.
Jo, jeg finner ut at jeg skal hygge meg mens jeg gjør dette.
Sette inni en av de fire cdene, som det er å finne i live 8 sammlingen min.
Jeg sitter her med gåsehud mens REM

synger everybody hurts.
Det er ikke så lett å jobbe under slike forhold.
Nei det er ikke det!

ojojoj…
nå har jeg gjort det igjen.
Jeg er så utrolig dum, det er flaut. veldig flaut.
Jeg skjønner ikke hvorfor jeg gjøre det, jeg tror det er en medfødt hjernefeil jeg har.
Ååå, stakkars folk som må omgås med meg.. autsj!

men i dette tilfellle er det altså at jeg har sendt en e-post til min klubb-sjef, hvor jeg har lagt fram mitt forslag om å bygge en kustisbane sammen med den nye kunstgressbanen som skal bygges.
Uff, det var dumt, og jeg har jo hørt før – sist i dag, at jeg må holde igjen ideene og la dem vokse seg litt større før jeg bringer dem ut i den store verden. Noe jeg aldri klarer.
Så nå venter jeg altså på en e-post fra en mann som ler godt.
God underhodldning har han nå fått hvert fall, det skal han ikke klage på.

Antagelig er det er en eller ei rundt deg som sliter. Høyest sansynelig er det en eller annen person rundt deg som ikke har det for bra med seg selv.
Antagelig er det en eller annen gutt eller jente nær deg som ser seg i speilet, strammer musklene, drar i huden, og tenker: …”litt til, noen kilo til…”

Det er direkte trist, det er så altfor mange unge sunne mennesker som går og tror de ikke ser bra nok ut for verden. For mange går rundt og tenker at de må sulte seg gjennom livet, og trekke inn magen for å høre til.
Og de som trenger det, er faktisk veldig få av de som gjør det. Det er så altfor ofte jenter som har en aldeles nydelig kropp som absolutt skal tyne seg gjennom dagen og nesten svime av hele tiden, bare for å ta av litt til!

Jeg har vært så ufattelig nære ved å havne på feil side selv. Jeg sto og så meg i speilet, trakk magen godt inn, strammet kjeven og lade tydelige kjinnben. Men (!) jeg visste at jeg måtte spise, siden jeg trener så mye og hardt som jeg gjør, og til tider har for mye å gjøre både på jobben, skolen + all den nevnte treningen, kan jeg iløpet av en uke rase ned 5 kilo. Og det er skremmende mye for en ikke for kraftig kropp.
Det som reddet meg var at jeg var klar over hva jeg drev med. Og jeg har et ønske om å bli god i min idrett, eller i det minste bedre. Da kan man ikke stille utsultet på trening. Nei, det er ikke slik man blir god.
I dag passer jeg regelmessig på vekta og ser om alt er som det bør være, jeg tenker gjennom hva-og hvor mye jeg spiser. Jeg har kommet meg over denne perioden av livet, … men andre har nettopp begynt…

Hva hjelper det å ha en fantastisk kropp, om man ikke kan bruke den?
Jeg forstår ikke hvordan man kan stå over måltider, spise bare “nutrilett” og drikke seg mett på vann, -isteden for å spise.
Man nyter vel ikke livet om man stadig må spy fordi man spiser for uregelmessig?

Jeg håper alle som sliter trøster seg med sin magre kropp og en dag i nær framtid oppdager at om de skal komme seg videre på (hva jeg ser på som riktig måte å vandre) livets vei, må de åpne munnen og fore magen ellers så går alt så utrolig galt.
Verden våkn opp og hjelp disse folkene…