21.09.59 – 22.05.10
Jeg savner deg! Jeg savner oss. Jeg savner deg og meg. Jeg kan ikke fatte det. Det har snart gått ett år. Det har gått et helt år siden du døde. Jeg hadde egentlig ikke så veldig mange forestillinger om hvordan det her året uten deg skulle bli. Uansett så har det ikke blitt sånn som jeg hadde trodd. Det føles som et år, men det føles som et år på en helt annen måte enn alle andre år. Året før var ikke bedre, …tror jeg.. jo, det var bedre å ha deg her. Så året før var bedre. Men det her året har gått. Og det har gått overraskende bra. Jeg syns jeg har klart meg veldig bra. Jeg er sikker på at du hadde klappa meg på skuldra, eller most hodet mitt som det ville vært større sjans for at du gjorde. Men du ville vært fornøyd med meg. Og jeg er faktisk fornøyd med meg selv også. Hører du det? jeg har vokst. Jeg klarer å gi meg selv ros.
Men jeg savner deg. Jeg savner deg hele tiden. Tror ikke det har gått en dag uten at jeg skulle ønske jeg kunne snakke med deg og fortelle deg hvordan det står til, eller hva jeg skal gjøre, spørsmål om noe sært som du sikkert kunne spinne tanker rundt sammen med meg. Jeg savner alle ordspill samtalene. Jeg savner alt ved deg! Og i vinter! du skulle bare visst hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne hive en snøball på nesa di (jeg gjorde det en gang, og jeg har aldri vært så redd før :O ). Jeg skulle ønske jeg kunne gå i laussnøen med deg.
Å, jeg savner deg. Jeg kan ikke skjønne at du aldri, aldri, aldri kommer til å være her igjen. Det er på en måte ikke mulig for meg å skjønne.
Men vet du hva. Jeg har vokst. Jeg skjønner at jeg må videre. Jeg prøver virkelig å se framover. Jeg prøver virkelig å gjøre det som gjør meg glad. Jeg pøver å være barnslig, jeg prøver å teste grenser. Og vet du hva, jeg gjør det ganske bra.
Du rakk å gjøre meg akkurat så sterk jeg trengte å bli for å takle det her. Du gjorde meg tøff og rar nok til å klare det her. Jeg fortsetter å gjøre akkurat som jeg vil. Hører du? jeg gjør som jeg tror du vil. Og det er det jeg vil også. Noen ganger føler jeg meg som en liten deg.
Noen ganger tror jeg du er her også. Noen ganger er det en følelse som kjennes anderledes ut enn alle de andre følelsene. Jeg føler savnet på en annen måte. Noen ganger føler jeg deg.
Når Dag døde nå, jeg tenkte sitater om hva du ville sagt når du så han. Det ble ganske komisk. Du har fortsatt glimtet. Jeg vet det. Om jeg noen gang kommer til å møte engergien din igjen, -vet jeg at du er deg.
Å, jeg savner deg. Jeg savner deg HVER dag. Du var alltid der. Uansett. Jeg savner at du uffer deg over meg, jeg savner at du smiler av meg. Jeg savner at du kan fortelle meg hva jeg bør gjøre. Jeg savner at du gjør alle andre rundt meg glad. Jeg savner å sitte på fanget ditt. Jeg savner å spise jordbær meg deg. Jeg savner å være håpløs, og at du ser oppgitt på meg, i forundringer over at jeg ikke skjønner de enkleste ting.
Uansett hvor du er nå, håper jeg du kan være deg. Jeg håper du fortsatt kan le av meg. Og at du kan se at jeg prøver så godt jeg kan. Jeg prøver vireklig å flytte grensene mine.
I helga skal jeg konkurrere igjen. Endelig skal jeg gjøre det jeg elsker mest igjen. Og vet du hva? jeg klarer å være ute i skogen igjen. Jeg klarer å nyte stjernene uten å lete etter satelitter sammen med deg. Jeg klarer meg bra.
Takk for at du rakk å gjøre meg sterk nok, rar nok, myk nok. Takk for at du ga meg et liv som er verdt å leve. Takk for at du var alt jeg noen gang kommer til å trenge.
Jeg savner deg. Jeg savner oss.
