2010 nærmer seg over, og det er vel på tide med en oppsummering.
Dette året er året som har lært meg mest. Noen gang. Fjoråret lærte meg også mye, men har nok lært enda mer i år. ..og ja, det er livserfaring jeg snakker om. Det har sikkert skjedd mye som hadde vært viktlig å huske på, men det er mye jeg ikke husker. Året har i det store og det hele vært preget av at far var syk, at far dør, og savnet etter å ha en far.
Året har gått fra å være helt utfordrendeog trist til å bli konkret og lykkelig (tror jeg kan si det). Eller konkret er kanskje feil, men det er hvertfall uten samme usikkertheten som starten hadde.
I fjor på denne tiden hadde jeg en dødssyk far. Men vi ante ikke hvor lenge det skulle vare, bare at det ikke kom til å vare lenge. På nyåret fikk vi stadig beskjed om nye spredninger av kreften. Det var en vanskelig start, men så stabiliserte det seg noe, tror jeg.. husker ikke helt. Men jeg tror det var ganske rolig fram til påske, men da begynte det å gå fort nedover. Klare personlighetsforandringer og stadig svakere. Men samme hvor syk du var far, så var du deg. Du var der. Du var fremdeles alt jeg trengte. Selv om det gjorde vondt å se deg sånn, fikk du meg til å smile, og jeg fikk deg til å smile. Når alt kom til alt, hadde vi det ganske bra, tross alt!
Etter påske og mot 17. mai var enetse stor nedoverbakke, og 21. mai døde du. Det er den største lettelsen jeg noen gang har følt. Og om det er noen som tror det er farlig å dø, etter å se noen dø på den måte, tror jeg hverken det er vondt eller farlig. Det er bare slutt. Det er over. Det så veldig befriende ut, men også veldig ‘ingenting’.
Etter dette ventet en eksamen før begravelsen. Den gikk strålende. Så var det begravelse. Rareste opplevelsen. Det var ikke din begravelse, hvertfall ikke min far. Jeg følte meg som i en dårlig film. Jeg tror ikke jeg gråt ei tåre den dagen. Jeg klarte rett og slett ikke å tro på det. (jo jeg gråt noen tårer for syns skyld, noe annet ville ikke sett bra ut..) I minnesamværet holdt jeg tale. Jeg har aldri likt å snakke for store forasmlinger. Men det var ikke noe problem. Ikke i det heletatt. Jeg tror det var første gangen jeg følte deg i meg. Og etter det har jeg følt deg satdig vekk. Når du forklarer meg cellebiologi, når du gir meg trygghet, når du pakker dyna rundt meg…
Ettebragravelen bar det tilbake til sogndal og fullføre de siste eksamenene. Og det gikk også stårlende. Eksamen i kreativ dans kommer jeg aldri til å glemmme. Meg – dans? jaja. jojo.. det gikk jo. Det gikk stårlende.
Så var det sommer, jeg husker ikke hva jeg gjorde. Jeg husker den var rar, jeg husker det var enormt godt å komme tilbake til Sogndal.
Det nye skoleåret har vært fantastisk. Jeg har aldri hatt det bedre. Jeg tror jeg har funnet min ting i livet. Jeg har hatt flaks, jeg er sikker på at jeg er på rett vei. Det nye skoleåret har vært forferdelig. Aldri før har jeg hatt så vondt. Aldri før har jeg hatt ett støre savn. Aldri før har jeg følt meg så alene. Aldri før har jeg følt at noen følger med meg hele tiden. Aldri før har jeg vært så sliten. Aldri før har jeg hatt så mye energi.
Det var allehegensafte. Tror det var 5. november. Det er over et halvt år siden du døde. Jeg har aldri grått så mye. Jeg har aldri hatt så vondt. Det var først nå det gikk opp for meg at du aldri kommer tilbake. Jeg tror det var først den helga jeg skjønte at du faktisk var død. Og at jeg aldri får le av deg. Du skulle jo alltid være her. Jeg skjønner ikke. Hvorfor deg? Men jeg har sagt, og jeg kommer alltid til å mene: jeg har fått mer ‘far’ enn de fleste får gjennom et helt liv. Et helt normalt langt liv. Så jeg er veirkelig takknemmelig! Jeg ville aldri bytta mot å få en far som jeg kunne hatt i flere år. Jeg ville hatt det akkurat som jeg har det om skulle måtte velge. Hvertfall sånn ca.
Nå har det vært jul. Ikke at jeg har følt noe jul, og i morgen er det nyttår. Det kommer til å bli det første hele året uten en far. Men det kommer til å bli et bra år. Jeg skal gjøre alt for at det nye året skal bli så bra som mulig.
2010 har vært usabilt. Jeg har aldri hatt det så vondt og jeg har aldri hatt det så bra. Jeg har lært å ta de mulighetene som er. For det er mange. Og uansett hvor trist eller mørkt det ser ut, så er det ikke så ille. Det er UANSETT noe bra. Det handler bare om å finne det!
