Solveig’S Underlige Verden

Å gå alene har aldri vært noe problem for meg. Det å rusle rundt alene og kose meg, det har faktisk vært noe jeg har satt veldig pris på. Her hjemme går jeg alene når som helst og omtrent hvorsomhelst. Det å rusle alene ser jeg på som en frihet, og langtfra ensomhet. Det å gå i sitt eget tempo, holde det temaet man vil så leng man selv vil. Stoppe der man vil. Jeg har aldri vært redd. Hvertfall ikke etter jeg ble litt større en minst Før var jeg riktignok paranoid og var rimelig redd skyggen min. Mørkeredd kalles det vel.

Så sikker på at jeg kan sparke ned, løpefra, bite hardt nok osv så jeg for meg at jeg kunne gå helt fint alene i Washington også. -Og jeg kan det!  

Men det jeg følte meg ikke like sikker som hjemme. Min første spasertur alene gikk jeg fra et mellomfolksomt sted. Etter 20 min alene hadde jeg en man på meg som spurte om jeg skulle sitte på. 20 m! Jeg ble overrasket. Jeg ble mildt sagt overrasket. Jeg var fult forberedt på at noen kunne komme til å komme bortom meg, men ikke der, ikke etter så kort tid. 

Men det var ikke skummelt, og det var en mann som jeg oppfattet som hyggelig. Han lurte bare på om jeg ville sitte på med sykkelen, og han tok et nei for et nei. Vi snakket og ruslet heller en stubb sammen. Det ble faktisk gankse hyggelig. 

Likevel var det en tankevekker for meg. Det er ikke like ufarlig som jeg hadde trodd. Men etter alle miles’a jeg har vandra har det ikke skjedd noe som jeg har opplevd som truende, jeg har aldri vært redd! For når jeg er alene føler jeg meg ikke ensom, og jeg tror ikke jeg ser usikker ut. Jeg har funnet mitt våpen: ha trua!

Til tider føler jeg meg ganske belest. Andre ganger, slik som i dag, føler jeg meg ikke belest. Jeg vet jo feks at ikke atlanterhavet kan ses fra Chicago, slik som da kapteinen på flyet presterte å si: På begge sider har dere nå kjempeutsikt over altanterhavet.  Ok, alle kan gjøre feil. Men.. ja. 

I disse dager er jeg i Washington. Utrolig vakker by. Kanskje ikke vakker når jeg tenker meg om. Mer gjennomført, pen. Jeg vil si at Vancouver er vakker. Der er det fjell, sjø, ny by. Det var vakkert. Her i Washington er det pent. Det er gamle byggninger tatt i tett, og alle hagene, også kalt 5*3m mellom gården og veien. Det er ikke søppel å se i det hele tatt, og alle hagene er velstelt. Og husene er godt vedlikeholdt. Det er rett og slett pent. Det som er med på å gjøre det ekstra pent her i disse dager er kirsebærtreene som blomstrer. Lilla store blomster over alt. Stemor plantes det ned. Det er pent.

Tilbake til det å være belest. Så godt som alle vet hvordan Det hvite hus ser ut. Også jeg! De aller, aller fleste har sett det i en eller annen sammenheng. I dag tidlig rusla jeg nedover. Jeg bare ruslet og tenkte ikke noe mer på hvor jeg var på vei henn. Jeg ville bare ut for å se meg omkring. Som det bruker å være på denne turen, gikk jeg med meg far, og vi ruslet sammen. Koselig i grunn. Han var sikkert helt klar over hvor vi nærmet oss.

Vi kommer gående rett foran Det hvite hus.  Som sagt: noen ganger føler jeg meg lite belest. Jeg klarer å spørre hvaslags byggning vi har foran oss. Far ser lunefult på meg og spør fint om hvor mange hus med farge i navnet sitt jeg vet om. Og jeg skjønner at jeg har vært rimelig borte. Så da klarte jeg å stå rett foran Det hvite hus og spørre om hva det er fornoe.  Det tok ikke lang tid før jeg skjønte hva det var, men ja, det burde ikke vært noe tvil.

Når sant skal sies, ser det mye mindre ut enn hva jeg har sett det før. Vi kom ikke inn fra den siden med utbyggene på. Så det så veldig lite ut. Jeg har alltid tenkt på Det hvite hus som STORT! 

Men uansett: Jeg er i Washington og storkoser meg. Masse fint og se, og virkelig vårtemperatur. Dessuten har jeg blitt venn med de fleste ekornene her i byen! Det er mange!