Når man ikke kan skylde på noen andre enn seg selv
Det er så greit når man har noen å skylde på, noen man kan si at sto til ansvar for det som skjedde. Det er så lettvindt å legge tyngden på noen andres skuldre. Noen andres ben.
Men denne gangen har jeg altså ene og alene meg selv å takke.
Flere ganger den siste tiden har jeg fått mulighetene servert på sølvfat, men benytte jeg meg av dem? Åh nei du! Det vister seg at underbevisstheten min tror det er feil. Den tror nok at det er tid for å holde seg på sin vandte plass og bare late som ingenting.
Men den tar feil. Den tar så indelig feil. Den tar så feil, at den egentlig burde vært sendt på rehabilitering eller noe annet som kunne hjelpe den på rett spor igjen.
Så her må hele meg lide av en feil, den ubrukelig underbevisstheten har gjort. Det er ikke sikkert det er med vilje, men det har gjorte, og nå kjenner jeg at det er godt å legge skylden på underbesvisstheten og ikke på meg selv. For det er ene og alene underbevisstheten sin skyld. Og den fortjerner å få høre det! Den fortjener det så absolutt!
åååå. jeg er irritert!
Jeg er sint!
Jeg er lei!
og jeg vil og kan gjøre det mye bedre!
Jeg vil legge skyld på noen andre enn noe som jeg ikke kan legge skyld på.
Jeg vil si at isen var dårlig, eller at skoen var løs…
men neida…
