Når man ikke kan skylde på noen andre enn seg selv
Det er så greit når man har noen å skylde på, noen man kan si at sto til ansvar for det som skjedde. Det er så lettvindt å legge tyngden på noen andres skuldre. Noen andres ben.
Men denne gangen har jeg altså ene og alene meg selv å takke.
Flere ganger den siste tiden har jeg fått mulighetene servert på sølvfat, men benytte jeg meg av dem? Åh nei du! Det vister seg at underbevisstheten min tror det er feil. Den tror nok at det er tid for å holde seg på sin vandte plass og bare late som ingenting.
Men den tar feil. Den tar så indelig feil. Den tar så feil, at den egentlig burde vært sendt på rehabilitering eller noe annet som kunne hjelpe den på rett spor igjen.
Så her må hele meg lide av en feil, den ubrukelig underbevisstheten har gjort. Det er ikke sikkert det er med vilje, men det har gjorte, og nå kjenner jeg at det er godt å legge skylden på underbesvisstheten og ikke på meg selv. For det er ene og alene underbevisstheten sin skyld. Og den fortjerner å få høre det! Den fortjener det så absolutt!
åååå. jeg er irritert!
Jeg er sint!
Jeg er lei!
og jeg vil og kan gjøre det mye bedre!
Jeg vil legge skyld på noen andre enn noe som jeg ikke kan legge skyld på.
Jeg vil si at isen var dårlig, eller at skoen var løs…
men neida…
Å risikere
Å risikere
Å le er å risikere for å bli tatt for å være dum.
Å gråte er å risikere å bli oppfattet som sentimental.
Å komme en annen i møte er å risikere å bli involvert.
Å vise følelser er å risikere å blottlegge sitt egentlige jeg.
Å gi uttrykk for sine ideer, sine drømmer, er å risikere å tape ansikt.
Å gi kjærlighet er å risikere å ikke få noe igjen.
Å leve er å risikere å dø.
Å håpe er å risikere fortvilelse.
Men du må risikere noe, for den største faren er å ikke risikere.
Den person som ikke risikerer, gjør ingen ting, har ingen ting
er ingen ting.
Man kan kanskje unngå lidelse og sorg, men man kan slett ikke
forandre seg, føle, vokse, elske – leve.
Lenket til sine holdninger er man en slave, man har forspilt friheten.
Bare en person som risikerer er fri.
“Hugo Prather”
jupiter, venus, mars og alt det der..
Du veit hu, ja hu derre, hu som.. Ja du veit ..Skjønner? Hu som gjør sånn, og sier atte, ja du veit.. Hu.
Det var på ingen måte lyst, men hadde det ikke vært for at hun viste at det var på grunn av at det var satelittene som rørte på seg var hadde hun vært overbevist om at himmelen var fyllesjuk, eller hadde falt ned fra -ja, himmelen.
For første gang så hun hvor tydelig det fjerne var. Eller det var ikke tydelig, det var bare gleden av å kunne slippe å bry seg om alle detaljene og det å kun fokusere på det hun så. Og hvet du hva det beste var? Hun la hendene over ørene som gytelokk, det var inggn ting å høre. Det var ingenting å gå glipp av, eller noe for mye.
Taklampa blunket, ja tenk, den var nok trøtt den også. Jobbe hele dagen, så mye å tenke på. Det er ikke mange som ser like mye som ei taklampe. Stakkars. For et liv.
Og klokka, den gjorde sin jobb. Som den hadde gjort helt siden den ikke hadde mindre å gjøre. Den gikk akkurat slik som den skulle. Hun snudde seg så på den, og mimte: Stakars deg, samme om du gjør akkuart som du skal klager vi på deg. Selv om du gjør som du alltid har gjort får du kjeft for å gå for sakte, eller for fort. Og det er leit for deg, men nå kan du stoppe opp og slutte med det der. Jeg er så lei av den perfekte deg, og alltid ha en riktig svar. Etter en brekt negl, og et dunk lå battteriene på gulvet.
nittini, nittiåtte, nittisju… kan ikke verden bare gå den veien?
Hvorfor må man alltid gjøre slikt på samme måte som før.
-Hva så? Bryr du deg ama? Gidder ikke.. hadet.
Du er vist ikke akkurat klar for forrandringer du nei, du vil vel at alt skal være som det alltid har vært for det passer deg utmerket. Ja, heldig du, da slipper du å tenke på hvordan du kunne ha hatt det.
Kan vi ikke bare bytte roller?
Kan ikke jeg få føle å ha ikke ha noen detaljer, kjære deg, kan ikke jeg få lov til å se ut som en glimt en eneste gang?
Hun la servietten med alltminken på godt ned i dunken.
-Hei du, deg er det lenge siden jeg har sett? Står det bra til? Sier du det ja, kan du ikke prøve å slippe til meg igjen da? Det er jo jeg som har rett! Det er jeg som får til tingene du egentlig vil klare. Ikke la deg lure, du klarer deg fint uten den enorme mengden der. Våkne!
Hun tok etter vannet og gjorde alt hun kunne for at det skulle sitte fast…
God dag!
