Itte mere puddig, kjukken!
Jeg må se å få orden på livet.
Dette holder ikke mål lenger.
Det kan faktisk ikke fortsette. Det vil få dramatiske følger.
Buksene strammer for mye. Og jeg punkterer dekket på sykkelen, da jeg kjører nedover!
Jeg sliter istykker sokkene mine. Jeg blir rosin. Jeg blir, ja -sprek!
Jeg blir et sunt legme i en sunn kropp!
Den fine buksa mi har ikke godt av at jeg driver all styrketreningen. Den strammar nå til de grader over lårene og rumpa ser nesten litt for bra ut. Og den er trang. Noe som passer meg mindre, når jeg skal sette meg ned.
Og jeg må sette meg på sykkelen selv i øseende pøsende regnvær. Og det er egentlig dette dette stykket skal handel om.
For mens jeg var ut, nei ikke med fiske stang i handa, og regnfrakk og sydvestt, men med helt vanlige ikke-vannavstøtende klære, syklet jeg opp og ned, opp og ned. En god del ganger, hele 6 faktisk…
Før det sa Pfuhhh.. dermed så satte hjulet igang å skrangle.
Jeg stopper. Sliter pedalene ut fra låsene. Legger tommelen pent på dekket. Motstand? nei.
Kliss klass og egentlig ferdig med dagens økt, så står jeg med begge beina godt plantet i bakken. Jeg har ikke med meg mobil, og heller ikke følgebil. Jeg må pent se å ta av meg sykkelskone og begynne å traske i sokkelestene nedover mot Lena og videre hjem. (ca 7km)
Jeg møter et slikt et sprekt par og spør pent om jeg kan få låne mobilen og ringe etter de soffasliterne hjemme. Ingen tar telefonen på de fire mulige nummerene. Jeg sier takk for lånet, og sier at om noen ringer opp igjen, så kan de godt få si at solveig trasker langs gangveien hjem.
Jeg kommer meg da etterhvert ned til Lena, stikker hodet inn hos ei jeg gikk i klasse med på barneskolen, med et håp om å få låne telefonen der og igjen prøve å få tak i folkene hjemme. Mens jeg står å ringer, (uten å få svar) ser jeg at det er tid for at lokalbussen snart skal passere. Jeg spør dagens reddende engel nr 1 om hun har 20 kroner å låne meg. Joda det har hun. Jeg tursler nå ned igjen på stasjonen og hopper og spretter for å prøve å holde på noe av den varmen jeg har igjen.
Bussen kommer. Jeg stikker hele meg inn i bussen og spør pent og jeg kan få ta med sykkelen på bussen hjem. - nei, det går ikke. Jeg setter dådyrøye i bussmannen og sier nei vel, vent litt så skal jeg bare hjemme den punkterte sykkelen så sitter bare jeg på. Men jeg var på vei mot sykkelen igjen roper mannen ut at det er greit.
ÅÅÅ, som jeg likte den mannen i noen sekkunder da! Eller helt til jeg kom hjem egentlig. Når jeg kom hjem finner jeg en lapp på benken, ‘Dratt på kino!’
Så tilfeldighetene råder.
De drar på kino ca 1 gang per år.
Dette skjedde dagen jeg punkterte, noe som jeg ikke har gjort på 3 år tror jeg.
Det var den ene dagen jeg ikke hadde med meg min egen mobil.
Det var en av de få dagene jeg kommer meg ut selv om det regner.
Men jeg har ikke blitt sjuk 
Arthur Per sa,
juli 12, 2007 kl. 2:03 am
Liker egentlig at tilfeldighetene kan råde. Litt sånn som Scrödingers Katt (tankeeksperimentet, som jeg nå endelig har fått med meg hva faktisk ER). Men det kan ofte gå mot deg. Ironisk nok, så er det altså meg, og ikke deg som “sliter” med sår hals og tett nese (Så skjelden og mildt som slikt rammer meg, blir det vel urettferdig å snakke om “slit” når jeg vet det sitter nok av allergikere der ute). Kos deg med trimmen du. Jeg foretrekker squash i slikt vær.
snøfnugg sa,
juli 12, 2007 kl. 5:51 pm
jeg vil spille squash, det er en idrett jeg må se å få sett litt nærmere på. Men jeg kan tenke meg at jeg kommer til å ligge på gulvet og skratte av latter (av hvor elendig jeg er) om jeg noen gang kommer meg avgårde.
men tilfeligheter er skumle saker.. også svært fasinerende!