Ja nå er det vel tid for ei slik ei oppsummering igjen. Oppsummeringer er fine. Oppsummeringer er ufine. Du ser alt du har fått med deg, og du ser alt du ikke fikk med deg.
Historien du nå skal få høre er historien om Solveig Jarlesdotter som levde en gang på det tidlige 2000-tallet. For å være på den mer nøyaktige siden, befinner vi oss i det store året 2007.
Solveig Jarlesdotter var i dette året 18 somre og 17 vintre i det året starter.
Hun skiller seg ikke veldig ut fra hva som var normalt i disse tider, og håret så ut som er fugleskremsel, eller som en godt ryddet skrothaug. Alt etter som hvor god tid hun fikk etter at den lille dingsen ved siden av sengen satte i en skammelig sang. Denne sangen betyr som oftest at det er tid for å starte den nye dagen.
Det er nå så. Det jeg skulle forteller var jo hva som skjedde og ikke hvordan alt så ut.
I januar etter den gregorianske kalender, denne kalenderen er forøvrig den som tok over etter Julius Cæsar sin kalender. Denne overlappingen skjedde i Europa på 1700-tallet. Denne kalenderen er mer komplisert og passer derfor fint inn i Solveig Jarlesdotter verden. Men ja, i januar ja. I den lyseste tiden av den mørkeste perioden, med uttak til sprint NM og alt så sprudlende bra ut, ender det hele ganske mørkt med en dårlig rygg og et vondt hode. Solveig møtte nemmelig vantet. En blå, sammen med mange andre blå, pute sto rett foran henne. Hun bestemte seg, eller stålet hun gikk på, eller føttene, eller en hjernesvikt, en svikt i leddsansen, gjorde så hun forsatte rett fra isteden for å ta til venstre i den andre svingen på en 500meter som fant plass i Bergen. Hun fullførte mesterskapet, men det var med smerte, og tårer når hun hørte sine foreldres stemmer. Fly turen, denne enorme fuglen som flyr i luften, ble den verste i hennes minne. Sitte så å si en hel dag, først på flyplass, så på fly, så på nye på en flyplass, og så den lange veien hjem. Det skulle testes hvor mye smerte hun kunne tåle uten noen form for smertestillende middel. Det var en tøff måned videre, men mange timer i eggeform, og det å sitte på en stol og følge med når lærekyndige personen talte vise ord ble en påkjenning, og løpene hun gjennomførte gjorde like vondt, som når hun skar seg i fingeren som liten. Å kjenne et spyd gå gjennom ryggen når hun satte benet i isen, var tøft. Ville det gå over?
I februar begynte ting å gå tilbake til det vanlige igjen. Tiden forsvant som snøen. Før februar var over deltok Jarlesdotter i nok et mesterskap. Denne gangen var det NM-allround. Det ble en tur til Larvik. Og med rygg som sviktet og fjærer som ryker i starten av en avgjørende distanse gjorde sitt til att denne helgen ikke blir husket på med for stor glede. Et mesterskap gjennomført uten trener, og med et mindre støtteapparat gikk det meste galt. Det som derimot skjedde var at hun sov på et sted som senere var med i åndenes makt. Dette er programmet hvor du blir antitrøtt når du legger deg. Det gjorde henne litt stolt i magen. Jeg var der, tenkte hun.
Mars kom. Mars ba på flere utfordringer, hun måtte krangle med sjefen sin, og fikk tryglet seg til en minimal lønn. Det ble mange timer mer fingeren i jorden og med potter og blomster mellom hendene. Det ble ikke mange fridager i denne måneden heller. Skolen gidd det forøvrig ganske dårlig med. Og voksne personer ga henne beskjed og å ta mer kontroll over skolearbeidet, dette arbeidet som på en eller annen måte skal være døren videre i livet. Hun tok seg sammen.
April. Hva skjedde i april? Det må ha vært en kjedlig måned. I skrivende stund kan ikke Solveig Jarlesdotter komme på noe av verdi å fortelle. Kanskje hun var flink? Kanskje hun ga en hjelpende hånd til hjemmet? Dette får være opp til historien og det evige å bestemme.
Mai. I mai er det 17. mai. Dagen hvor alle skal spise ute, eller det virket hvert fall sånn for dette mennesket. Dagen hvor alle i den trivelige bygda kommer midt på Åsen for å spise særdeles smakfull mat. Mat som får tungen til å løpe løpsk. Solveig jobbet denne sagen med å fore alle disse tungene. Hun solgte mat for mange penger. Pengene så hun lite til for alle ville betale med kort. Et kort er ikke er postkort, eller er for kort person. Nei det et av plastikk og har en magnetstripe. Det skal vist gjøre ting lettere. Mai ba også til kamp. Kamp for å knuse hjertet. Kamp for å knuse henne og det meste hun sto for. Det var tid for å vise styrke. Tid for mot. Og det skulle vise seg at jenta fra toppen hadde mot i bøtter og spann, og hun kom seg gjennom veggen, det kostet jenta en god del tårer og mange søvnløse netter. Hun ville ikke være med lengre, hun ville ikke bli sett ned på, eller godta at andre bestemte hva hun skulle gjøre, når hun var pinlig klar over at det kom til å bli feil for henne. Hun ville klare seg selv. Solveig begynte å trene for seg selv, og kjeftet grovt på trenerne og andre voksenpersoner som sto i veien. Mye av det som skjedde vil hun i ettertid kunne med klokskap vært løst på andre måter, men hun fikk sagt det hun ville, og resultatet har så langt vært veldig bra.
Juni. Solveig Jarlesdotter er junibarn. Hun ble i denne måneden 18 fulle år.
Hun vant elite damer. Det er ikke mange elite damer når det gjelder rulleskøyter. Men hun vant. Hun kom først over streken, men mye lengre kom hun ikke. Hun ble liggende bevisstløs på asfalten i nesten to minutter heter det i historien. Etter et utmattende løp i en utmattende varme orket ikke kroppen mer. Selv husker ikke Solveig noe særlig før etter en halvtime etter fallet. Det første hun kan huske er glimt av at mennesker prøve å få av hjulene og skoene på beina. Ambulansen kom og turen bar til sykehuset, her ble hun testet for det meste og nåler ble satt. Men hun fikk reise hjem sent på kvelden. Med et hode med en brølende bavian fant hun sengen hjemme. Det kom mange telefoner den kvelden. Så var det altså noen som brydde seg om henne, enda hvor sikker hun hadde vært på at det ikke var det etter den voldsomme krangelen noen uker før.
En eksamen ble gjennomført, og det den smarte jenta klarte å tilegne seg hele pensumet på en uke. Det var imponerende og med å ha sovet i nesten alle mattetimene, og fått middels på nesten alle prøve og ende opp med 4 på eksamen. Det er noe av det bedre å huske på fra 2007. Året det gikk!
I juni var det også tid for å jobbe. Hun solgte blomster og tjente penger. Det regnet også. Eller ikke den uka Solveig lå i mørkerom på grunn av den kraftige hjernerystelsen hun pådro seg. Men støvler har man ikke på. Hun fikk derimot svært gode fjellstøvler av sine foreldre i gave, og disse skulle vise seg å bli godt brukt det kommende året.
I august var det bukket for hardkjør. Det hele startet med treningssamling, gikk over i festival midt på fjellet, tilbake til treningssamling, så på fjelltur med søskenbarnet, hjemme en dag, før skole. Og nok en fjelltur. Det var måneden sin det. Så mange opplevelser, små mange ord, så mange minner, sp mange øl, så mye musikk, så mange runder, så mage tunge skritt i motbakke, så mange tyngre skritt i nedoverbakke. For en måned. Det er et slikt liv hun vil ha. Et liv som går uten at hun rekker å tenke, et liv som flyr av gårde, ikke et liv som flyr fordi hun ikke gjør noe, men et liv som flyr fordi hun løper om kapp med den. August ba også på kjærlighet. Av alle typer, vennskaplig, forelskelse. Solveig Jarlesdotter fikk også vist at hun står for det hun sier. Hun fikk vist at hun ikke tenke noe på hva slags kjønn andre personer føler seg tiltrukket av. Hun fikk bevist det for seg selv. Det var en seier.
September kom. Spennende ting skjedde det nok ikke i september. Det var full fres i de fleste ender, og det hun husker best, er når lønningen ikke kom på konto. Og sjefen ville ikke høre noe om det. Men hun var stri, og ga seg ikke, og lønninga kom. Forøvrig den siste lønningen som har kommet. Det var den siste lønningen i 2007. Mer er det vel ikke å fortelle om september.
Oktober. Solveig tar seg til og ringer kjøreskolen. Hun vil begynne å kjøre bil. En med ratt og helst fire hjul. Det viser seg at hun må vente en stund. Det går det også. Venting er hun svært godt trent for. Det er tid for nye skøyteløp, og hun klarer akkurat ikke å kvalifisere seg til NM-1000m. Det var surt, det manglet noen usle små tideler, det var nesten bare en til og med. Men hun beviste senere at hun var bedre enn som så, og går nå titt og ofte i siste par. Oktober kom og oktober har vist gått uten at noe særlig mer har skjedd. Med usikkerhet kan det fortelles at det var i oktober hun fikk sitt første møte med Bjugn. Denne øya nord for Trondheim. En øy hvor det ligger en oval bane med tak over. Det ble et fint minne. Og hun læret av vindmøller faktiske er ganske pene å se på, og at Banana Airlines fungerer særdeles nydelig som karaoke musikk!
November. Nå har Jarlesdotter fått kommet i gang med kjøring, og hun bærtbærter rundt i Gjøvik by. Eller hvert fall tråler hun alle kryssende ut og inn, med litt forskjellig fart og kontroll å merke. Men hun ler. Hun stråler for tiden. Det sies at hun trives og har det bra. I november viser hun alle at hun kan gå med stål under beina, og tar en relativt sterk fjerdeplass i et norgescupløp. Hun overrasket. Hun liker å overraske. Og det har fortsatt med det. Men det er ikke lenger noen overraskelse at hun overrasker.
Så har vi desember. Desember er mye. Desember er snø, bil, løp, skole, svikting av venner, venner som svikter, glede, humør, bowling, Sverige, ro, gaver, handling, mat, sukker, for mye sukker, tid for å kutte ut sukker, og ikke minst buss. Buss og skole står som to klart største av noe. På bussen, som utviklet seg til å bli mot 4 timer om dagen i løpet av desember, ble det også gjort skole. Det var ikke noe valg. I løpet av høsten som var i ferd med å bli vinter sies det at nærmere 60 sider ble levert inn til diverse voksenpersoner. Det var en demonstrasjon og iherdig jobbing i siste liten som reddet en stresset kropp. Og stresset ga ny runde med magebetendelse, men det gikk overraskende bra.
Også var det bowling. Hun reise til Sverige for å sanke poeng, for å få motivasjon. Hun fikk akkurat like mange poeng som den argeste motstanderen, men på bowlingbanen gikk det bedre. Der slo hun guttene fra den andre siden av brua. Hun knuste guttene, hun knuste guttene med ikke mindre enn fire poeng. Så å knuse ble innført som et nytt begrep for å vinne så vidt. Men hun vant. Og det gjorde gått, og det skal vist gjøre godt fremdels. Og hun var på konsert. Som nå har blitt en tradisjon, for Solveig Jarlesdotter, og Ida Jarlessøsterdotter, de besøkte en scene i Oslo og hoppet og sang til Bigbang. Julen kom på den måten til disse to også.
Året gikk, og det er igjen tid for et nytt år.
Godt nytt år!
hehe Med bil!
