Solveig’S Underlige Verden

Det en en mnd sia jeg var hjemme sist. Og så langt har jeg bare vært hjemme i et par helger. På fredag kl 14.30 går bussen fra sogndal stasjon og den er framme på gjøvik 21.10. Jeg gleder meg stort! Selv om det er en greit kje tur, er den verdt det. Å komme hjem, for ikke bare ei helg, men over ei uke – det blir himmels. Ingen oppvask, ingen rydding, mat på bordet, folk, pusekatter. Alt! Jeg gleder meg til å få servert mat. Eller ha mat som står i kjeler på bordet! Det skal sies at jeg ikke har den dårligste studentmaten, men det er ikke som å være hjemme.

Men før den tid venter en del skole og lesing. Eksamen nærmer seg, og  jeg er vel ganske flink til å utsette ting, så en del som må gjennomgås de neste dagene. Jeje, men det går! Ellers har vi hatt to dager med sol her. Ville greier! Riktignok var det rimelig kaldt i dag.

Vi har jo masse aktiviteter på skolen. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si det, men dans er moro! Ferdig med salsakurs, og i morgen begynner vi på swing Det blir knall!

Sist jeg skrev var jeg hjemme. Det begynner å bli lenge siden. Faktisk så bodde jeg hjemme sist jeg skrev. Verden  har forandret seg.

Nå har jeg flyttet til vakre Sogndal og studerer idrett, fysisk aktivitet og helse her. Så langt gjør jeg ikke annet enn å kose meg. Riktig nok regner det en god del mer her, enn hjemme på østlandet. Hadde aldri trodd jeg skulle si det, men jeg trives selv med regn. Regnet er på en annen måte her. Det er noe med det.

Jeg har altså beveget meg inn i en ny verden. Skøytene ligger godt på hylla. (rikignok tenker jeg på de stadigvekk, og leker med tanken på å stille opp i et løp eller to til vinteren, men håper vel at det bare forblir en tanke..) Jeg har flyttet fra fine Hamar til nasjonalromantiske Sogndal. Den nye verden er spennende. Det er godt å ikke skulle rett på trening etter en dag med jobb eller studier, – men man blir lat av det. Jeg trener riktignok en god, god del fremdeles. Får mye gratis gjennom skolen også. Jeg liker studiene mine. Stort sett. Kjenner første eksamen nærmer seg. Norsk idrettshistorie. Litt for mye tall og navn for min del, men absolutt intresant! 

Nye verden min innholder også et relativt mye høyere andel av sosiale aktiviteter. Og det er godt. Jeg liker å ha overskudd til å orke å være med på noe som skjer etter klokka 8. Liker å ha tid i helga til å være med på det som måtte skje. Og jeg har blittt fæl til å sove lenge. Før var det opp helst før 8 hver dag, det er det absolutt ikke nå lenger! Jeg liker det!

Jeg bor som sagt i Sogndal nå. Det er fantastisk her. Fjorder og fjell! Snøen ligger pent på toppene alt.  Eneste jeg ikke likte i starten her var alle bakkene. Det er faktisk umulig å gå noe sted uten å måtte gå en eller annen bakke som er litt for bratt. Det er utrolig hva man kan vende seg til. Bakkene går lettere. Selv den motbydelige opp til skolen.

Det var liten status. Så får vi nå se om jeg klarer å legge inn noe annet før det blir jul

Lever du for neste måned, neste ferie? Lenter du etter havet, etter solen, den friske fjell-luften? Venter du på et eller annet mystisk tidspunkt der ute i fremtiden, da du skal bli fri og kan gå hvor du vil?

Denne dagen kommer aldri. Det som kommer, er livet ditt – en årlig rytme av hverdagslige møter med deg selv. Ta vare på dem. Vær i dem.

Ta deg tid til enda en gang å lese en bok eller et dikt som gjorde inntrykk på deg. Stopp noen ekstra minutter og betrakt omgivelsene oppmerksomt. Gi deg selv en blå skumringstime i gave. Sitt litt lenger på verandaen og skrell epler eller poteter eller bare sitt med hendene i fanget. Gå kveldstur med din elskede. Ta bussen til et ukjent stoppested. Be. Oppsøk en god venn. Sitt ved et kafévindu og se på mennesker. Hold en baby. Sett planter i potter og snus inn lukt av jord.

Det er ikke nødvendigvis sterke og fremmeradrte impulser du trenger. Kanskje trenger du først og fremt å oppdage hverdagens forunderlige vev..

Kilde: Boka “tråder i livsveven”, Ragnhild N Grødal, Cappelen

Selv om jeg er ganske liten og ikke har like mange livserfaringer som alle som er eldre enn meg, har jeg en god, god del. Og jeg vil si at jeg har mer enn mange andre på min egen alder. Hvertfall innen noen grener. På en måte er jeg veldig glad for at jeg har opplevd alt jeg har, men det hadde vært mer avslappende å levd et problemløst liv. Men jeg er glad jeg har noen stener i sekken. Da hopper den ikke så mye når jeg løper!

Jeg trodde jeg hadde sagt til meg selv at alt kan skje, og at v i ikke aner hva som venter oss (Heldigvis!), men jeg var ikke forberedt i det hele tatt. Det var ord, ikke tanker!

Etter å ha vært en hel mnd på ferie med far min, kommer vi hjem til ei normal uke. Ei.

Nå har jeg levd to mnd i et liv som er langt unna normalhverdagen, både på godt og vondt. Turen i en mnd går under godt. At far har blitt sjuk; under vondt.

Å nesten miste noen minner deg på hvor glad du faktisk er for at de er der. Om alt hadde gått galt den søndagen, tror jeg det hadde gått veldig lang tid før søndag kunne gå under kategorien hyggelig, for ikke å snakke om det samme med påska. 

Jeg er bare så glad for at jeg har en far som er i live, og som forhåpentligvis kan være med lenge til. Vi må bare ta en dag av gangen, men hver eneste dag skal jeg jobbe med å huske hvor viktig det er å leve nå! 

Jeg har flyttet hjem og er nå personlig assistent, og skal få lov til å være med på å få far tilbake til hverdagen. 

Jeg gleder meg masse. Jeg skal få praksis i det jeg vil jobbe med allerede før jeg begynner med studiene. Skulle gjerne sett at det var en annen situasjon, men det er det ikke. Og vi må gjøre det beste ut av det. 

Fra å ha vært på verdens beste tur, hvor alt har gått som en drøm, -lever jeg nå et liv hvor alt er forandret. Vi må leve med realiteten, men gjøre det beste!

Å gå alene har aldri vært noe problem for meg. Det å rusle rundt alene og kose meg, det har faktisk vært noe jeg har satt veldig pris på. Her hjemme går jeg alene når som helst og omtrent hvorsomhelst. Det å rusle alene ser jeg på som en frihet, og langtfra ensomhet. Det å gå i sitt eget tempo, holde det temaet man vil så leng man selv vil. Stoppe der man vil. Jeg har aldri vært redd. Hvertfall ikke etter jeg ble litt større en minst Før var jeg riktignok paranoid og var rimelig redd skyggen min. Mørkeredd kalles det vel.

Så sikker på at jeg kan sparke ned, løpefra, bite hardt nok osv så jeg for meg at jeg kunne gå helt fint alene i Washington også. -Og jeg kan det!  

Men det jeg følte meg ikke like sikker som hjemme. Min første spasertur alene gikk jeg fra et mellomfolksomt sted. Etter 20 min alene hadde jeg en man på meg som spurte om jeg skulle sitte på. 20 m! Jeg ble overrasket. Jeg ble mildt sagt overrasket. Jeg var fult forberedt på at noen kunne komme til å komme bortom meg, men ikke der, ikke etter så kort tid. 

Men det var ikke skummelt, og det var en mann som jeg oppfattet som hyggelig. Han lurte bare på om jeg ville sitte på med sykkelen, og han tok et nei for et nei. Vi snakket og ruslet heller en stubb sammen. Det ble faktisk gankse hyggelig. 

Likevel var det en tankevekker for meg. Det er ikke like ufarlig som jeg hadde trodd. Men etter alle miles’a jeg har vandra har det ikke skjedd noe som jeg har opplevd som truende, jeg har aldri vært redd! For når jeg er alene føler jeg meg ikke ensom, og jeg tror ikke jeg ser usikker ut. Jeg har funnet mitt våpen: ha trua!

Til tider føler jeg meg ganske belest. Andre ganger, slik som i dag, føler jeg meg ikke belest. Jeg vet jo feks at ikke atlanterhavet kan ses fra Chicago, slik som da kapteinen på flyet presterte å si: På begge sider har dere nå kjempeutsikt over altanterhavet.  Ok, alle kan gjøre feil. Men.. ja. 

I disse dager er jeg i Washington. Utrolig vakker by. Kanskje ikke vakker når jeg tenker meg om. Mer gjennomført, pen. Jeg vil si at Vancouver er vakker. Der er det fjell, sjø, ny by. Det var vakkert. Her i Washington er det pent. Det er gamle byggninger tatt i tett, og alle hagene, også kalt 5*3m mellom gården og veien. Det er ikke søppel å se i det hele tatt, og alle hagene er velstelt. Og husene er godt vedlikeholdt. Det er rett og slett pent. Det som er med på å gjøre det ekstra pent her i disse dager er kirsebærtreene som blomstrer. Lilla store blomster over alt. Stemor plantes det ned. Det er pent.

Tilbake til det å være belest. Så godt som alle vet hvordan Det hvite hus ser ut. Også jeg! De aller, aller fleste har sett det i en eller annen sammenheng. I dag tidlig rusla jeg nedover. Jeg bare ruslet og tenkte ikke noe mer på hvor jeg var på vei henn. Jeg ville bare ut for å se meg omkring. Som det bruker å være på denne turen, gikk jeg med meg far, og vi ruslet sammen. Koselig i grunn. Han var sikkert helt klar over hvor vi nærmet oss.

Vi kommer gående rett foran Det hvite hus.  Som sagt: noen ganger føler jeg meg lite belest. Jeg klarer å spørre hvaslags byggning vi har foran oss. Far ser lunefult på meg og spør fint om hvor mange hus med farge i navnet sitt jeg vet om. Og jeg skjønner at jeg har vært rimelig borte. Så da klarte jeg å stå rett foran Det hvite hus og spørre om hva det er fornoe.  Det tok ikke lang tid før jeg skjønte hva det var, men ja, det burde ikke vært noe tvil.

Når sant skal sies, ser det mye mindre ut enn hva jeg har sett det før. Vi kom ikke inn fra den siden med utbyggene på. Så det så veldig lite ut. Jeg har alltid tenkt på Det hvite hus som STORT! 

Men uansett: Jeg er i Washington og storkoser meg. Masse fint og se, og virkelig vårtemperatur. Dessuten har jeg blitt venn med de fleste ekornene her i byen! Det er mange!