Gratulerer med dagen!

Fatter’n vet du hva? Jeg har en positiv ting å si til deg. Du slipper å bli eldre! I dag hadde jeg kommet til å løpe mot deg, sette meg på fanget ditt, tatt et godt tak rundt deg, gitt deg verdens beste solveigklem, og sagt: grattis med dagen, gammær, 52?!? !

Jeg hadde kommet til å sitte på faget ditt til du ikke ville ha meg der mer. Jeg hadde mobba deg om at du var blitt gammel til du ikke ville høre på meg lengre. Jeg hadde kommet til å reise meg, late som jeg går og avslutte med å kosekrangle med deg.

Grattis med dagen, Gammærn!

Jeg håper du har en god dag. Håper du kan smile. Håper du kan være rundt oss og se at vi klarer oss.  Håper du har en god dag der du føler at vi alle savner deg. Håper du har en god dag der du kan spise så mye multe du bare vil. At du rusler på myrer. At du teller årringer på stammer. Håper du kan se på fossiler og finne nye spennende steiner. Håper du kan se alt det vi andre ikke legger merke til.

Grattis med dagen, bestevenn!

Jeg håper du har hatt ett bedre år enn det forrige. Håper du er fri. Håper du ikke strever. Håper du lever på mange minner.

Selv om du ikke er her mer, er du likevel her hele tiden. Senest i går er jeg sikker på at du ga meg en nattakos. Bare en slik som du kan å gi. Du hadde tredagersskjegg.

Du lever i minnene. Du lever som den friske klovnen. Du lever som den beste vennen, den beste far noen kan være, -som den beste.

Min gave til deg er å fortelle deg at jeg er glad i deg. Jeg er ikke sint. Min gave til deg er å huske på alle de gode minnene og alt du lærte meg. Det er jo ikke alt av det du rakk å lære meg som jeg hører på, men det veit du jo. Og det er ikke noe forskjell fra nå og da.

Grattis med dagen, fatter’n!

Håper du får en fin dag hvor du føler masse minner og en dag du ser hvor glad vi var i deg. Håper du lever det gode liv der ute.

Stor bursdagsklem

Til slutt. En liten godbit om det skulle være noen som savna humoren til fatten! Her er en altfor lang snutt (her eller under), av et alt for lite tema, men den fanger opp ALT! Så godt som hele bilturen i USA og Canada var sånn her. Fattern prøver å etterligne en eller annen kommentator og jeg er bare unormalt opptatt av hvor mange vogner et tog kan ha 😉 enjoy 😛

file:///C:/Users/solveig/Pictures/usa%20og%20canada/Bilder%20Oregon%20Wash%20Vancouver/Bilder%20Solveig%20Vancouver%20Bannf%20Calgary/P3300060.MOV

savner deg

21.09.59 – 22.05.10

Jeg savner deg! Jeg savner oss. Jeg savner deg og meg.  Jeg kan ikke fatte det. Det har snart gått ett år. Det har gått et helt år siden du døde. Jeg hadde egentlig ikke så veldig mange forestillinger om hvordan det her året uten deg skulle bli. Uansett så har det ikke blitt sånn som jeg hadde trodd. Det føles som et år, men det føles som et år på en helt annen måte enn alle andre år. Året før var ikke bedre, …tror jeg.. jo, det var bedre å ha deg her. Så året før var bedre.  Men det her året har gått. Og det har gått overraskende bra. Jeg syns jeg har klart meg veldig bra. Jeg er sikker  på at du hadde klappa meg på skuldra, eller most hodet mitt som det ville vært større sjans for at du gjorde. Men du ville vært fornøyd med meg. Og jeg er faktisk fornøyd med meg selv også. Hører du det? jeg har vokst. Jeg klarer å gi meg selv ros.

Men jeg savner deg. Jeg savner deg hele tiden. Tror ikke det har gått en dag uten at jeg skulle ønske jeg kunne snakke med deg og fortelle deg hvordan det står til, eller hva jeg skal gjøre, spørsmål om noe sært som du sikkert kunne spinne tanker rundt sammen med meg. Jeg savner alle ordspill samtalene. Jeg savner alt ved deg! Og i vinter! du skulle bare visst hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne hive en snøball på nesa di (jeg gjorde det en gang, og jeg har aldri vært så redd før :O ). Jeg skulle ønske jeg kunne gå i laussnøen med deg.

Å, jeg savner deg. Jeg kan ikke skjønne at du aldri, aldri, aldri kommer til å være her igjen. Det er på en måte ikke mulig for meg å skjønne.

Men vet du hva. Jeg har vokst. Jeg skjønner at jeg må videre. Jeg prøver virkelig å se framover. Jeg prøver virkelig å gjøre det som gjør meg glad. Jeg pøver å være barnslig, jeg prøver å teste grenser. Og vet du hva, jeg gjør det ganske bra.

Du rakk å gjøre meg akkurat så sterk jeg trengte å bli for å takle det her. Du gjorde meg tøff og rar nok til å klare det her. Jeg fortsetter å gjøre akkurat som jeg vil. Hører du? jeg gjør som jeg tror du vil. Og det er det jeg vil også. Noen ganger føler jeg meg som en liten deg.

Noen ganger tror jeg du er her også. Noen ganger er det en følelse som kjennes anderledes ut enn alle de andre følelsene. Jeg føler savnet på en annen måte. Noen ganger føler jeg deg.

Når Dag døde nå, jeg tenkte sitater om hva du ville sagt når du så han. Det ble ganske komisk. Du har fortsatt glimtet. Jeg vet det. Om jeg noen gang kommer til å møte engergien din igjen, -vet jeg at du er deg.

Å, jeg savner deg. Jeg savner deg HVER dag. Du var alltid der. Uansett.  Jeg savner at du uffer deg over meg, jeg savner at du smiler av meg. Jeg savner at du kan fortelle meg hva jeg bør gjøre. Jeg savner at du gjør alle andre rundt meg glad. Jeg savner å sitte på fanget ditt. Jeg savner å spise jordbær meg deg. Jeg savner å være håpløs, og at du ser oppgitt på meg, i forundringer over at jeg ikke skjønner de enkleste ting.

Uansett hvor du er nå, håper jeg du kan være deg. Jeg håper du fortsatt kan le av meg. Og at du kan se at jeg prøver så godt jeg kan. Jeg prøver vireklig å flytte grensene mine.

I helga skal jeg konkurrere igjen. Endelig skal jeg gjøre det jeg elsker mest igjen. Og vet du hva? jeg klarer å være ute i skogen igjen. Jeg klarer å nyte stjernene uten å lete etter satelitter sammen med deg. Jeg klarer meg bra.

Takk for at du rakk å gjøre meg sterk nok, rar nok,  myk nok. Takk for at du ga meg et liv som er verdt å leve. Takk for at du var alt jeg noen gang kommer til å trenge.

Jeg savner deg. Jeg savner oss.

jeg skal nå måla mine.

Det er ikke så mye som skal til. En dag fri og jeg er på gli.

Etter en særdeles hard knyttneve i tryne på Beitostølen så er jeg på vei opp igjen. Jeg føler meg sterke enn noen gang. Jeg kjenner jeg er på gli. Nå skal det jeg virkelig gjøre mitt for at det meste skal bli bedre.

Nå skal det gå framover. Det skal gå gradvis. Men det skal ende i noen nydelige resultater.

Jeg har aldri tvilt på at det å sette seg mål er det viktigste middelet vi har for å føle at vi er, at vi presterer, at vi lykkes. Men det å sette seg mål er en ting. Ting nr to er å skjønnne konsekvensene av målene. Noe jeg hadde glemt en period. Jeg satte meg mål uten  tenke om jeg faktisk hadde en realistisk mulighet for å klare å nå dem, og hvertfall innen de tidsrammene jeg hadde gitt meg.

Hovedmålet for året er å holde karakterene. Slik er det å være nerd. Skole er viktig. ..for meg. nei det er feil. Skolen i seg selv er ikke viktig, men å føle mestrigen og det å kunne stoffet betyr enormt mye. Både fordi det er utrolig moro å vinne de aller fleste diskusjoner og fordi det utrolig spennende, og utrolig mye man må skjønne at man kan fint lite om. Men så var det med å nå målene. Etter nyttår, og ekentlig helt siden i tidlig høst, har jobbinga utenfor skolen tatt helt overhånd. Jeg har klart på hengende håret og nå de målene jeg har satt meg. Nå kjente jeg at det her kommer ikke til å gå om jeg ikke gjør noe drastisk.

For de fleste vil to jobber, skole og trening være mer enn nok. Og det var det også for meg. Nå er det redusert til en jobb, trening og skole. Og alle tre er i samme kategori. Instruktør på treningssenteret(jobb), trening (allsideig som mulig, men mye ski nå) og skole.  Blomsterbutikkjobben måtte jeg fint si hadet til. En jobb som jeg ikke trives i, og som kun tapper energi så jeg ikke klarer å gjøre det jeg helst vil så bra som jeg ønsker er ikke verdt de pengene.

Så nå er jeg fri. Og jeg kjenner bare tanken på å ha mye mindre å gjøre gjøre supergodt! Energien strømmer på.

Så nå er jeg på god vei til nå neste mål. B på neste eksamen om en mnd. Så får vi se.

Og det som er kult. Jeg har søkt skole i Finland, og HSF virker veldig fornøyd med å kunne sende en student dit siden Jyväskylä har et svært godt rykte. Jeg skal bli en link. Og ikke en hvilken som helst link. Jeg skal bli superlinken 😀 Liker jeg å tro 😛 Og har du tru a… så veit du resten 😉

jess jess.  Treninga går så det suser om dagen. Hadde ei bra ryggøkt i går, får nydelig telemarkkjøring på beinhardt føre. Hei melkesyre – jeg elsker deg!

Blast av en uke!

For noen dager! For ei uke!

Om dagen er det nydelig bra. Fredag reiste vi en gjeng fra Sogndal inn til Oslo for å være med på the NIKE blast. For en opplevelse. Det ble en helg full av latter, trening, energidrikker og absoltt svette. Det var den ene timen etter den andre, og de aller fleste var utrolig bra. Selv en latinodansgreie ble moro for meg. Og da er det bra! hehe Ellers ble det mest styrke og spinning på meg. Moro å oppleve hvor forskjellig dte kan inspireres og forklares. Jeg lærte enormt mye den helga. Lærte mye om meg selv, og mye om hvordan nå fram til andre.

Når vi kom tilbake til Sogndal var det bare å sette igang med skolearbeid. Vært en ganske travel uke med flere framlegg og ikke misnt  eksamen i treingssenterpraksis. Det gikk overraskende greit. Vi trakk en øvelse og skulle instruere og forkalare en del rundt den. De siste 2-3 ukene har vi hatt en del skole på idrettssenteret, så det var ikke veldig vanskelig egentlig.

Men den største utfordingen denne uka var i dag etter eksamen. Fikk spørsmål i går om jeg kunne tenke meg å ta spinning og styrkeøkt for de ansatte ved HSF. Sa først nei. Hallo det er jo kjempeskummelt! Men så tenkte jeg at det er jo virkelig bare å hoppe i det og ta det som en kjempeutfordring. Og jeg fikk oppdraget så i dag hadde jeg 45 min spinning og supergira HSF ansatte. Det var den beste time jeg noen gang har hatt. De var så med, og jeg traff veldig bra med musikk og stil. VI gikk over på styrkedelen. Det ble vanskeligere, har aldri kjørt styrke felles på denne måten, så jeg måtte virkelig jobbe med teknikk og kommunikasjon. Men tror det gikk bra der også. Uansett utrolig moro å instruere. Se folk sprenge grenser.

Å som jeg liker det 😀

Gi meg et startnummer!

Hjelpes! Det kiler! Det rister! Det roper!

Det har skjedd før, så det er absolutt ikke noe nytt. Jeg vet akkurat hva det er og jeg vet egentlig hva jeg må gjøre med det.  

Konkurransemennesket i  meg går snart bananas. Jeg så bare noen små biler fra NM i telemark fra i fjor og vips så var alt av muskler og tanker i sving. Jeg MÅ konkurrere snart. Jeg vet virkelig ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg er overbevist om at jeg aldri før har hatt en generell form som har vært bedre enn hva jeg har nå. (jo, spesifikk form har vært mange, mange ganger bedre, men med de beina jeg hadde så var det å løpe et reit helvete, nå løper jeg som en gal!)  Jeg har en form som tar meg til himmels! 

Jeg vil teste denne formen her. Jeg vil se hvor bra den egentlig er. Jeg vil se at den er bedre enn andres! Gi meg et startnummer. Gi meg en sjanse for å virkelig presse kroppen til det ytterste. Jeg vil at hjernen skal rope til meg: hvorfor i alle dager gjør du det her mot meg.. og jeg skal svare: FORDI DU ELSKER DET!   Åh, som jeg vil konkurrere, men jeg vil helst konkurrere på sykkel, langrenn eller telemark. Det hadde vørt enormt moro å få prøvd seg i telemark. Jeg tror jeg skulle kommet til mål. Mulig jeg hadde gjort det ganske dårlig i den doserete svingen, men eller tror jeg at jeg skulle klart meg bra. Hvertfall så bra at jeg kom til mål, og det ville være en start! Og jeg jeg vil gå langrenn! Jeg vil kjenne på hvor dum jeg er som ikke trener mer armer og rygg.

Gi meg et startnummer. Gi meg et startnummer nå!

og me er i gang!

I morgon er den store dagen.  Den er ikkje kjempestor, men den er rimeleg stor. Større enn vanleg. 

I morgo  er da tid for den fyrste spinningtimen min. Eg gruar meg. Eller eg grudde meg, blir meir rett å seie. I dag hadde eg nemleg gjennomkjøring av timen. Og da gjekk strålande, eller kvertfall betre enn eg hadde trudd. Sjøl med få til stades i salen fekk eg ein enorm energi. Så nå gledar eg meg til i morgo. Men da kjem til å bli ein stor dag, og eg kjem til å vere meir enn berre litt nervøs når timen startar.

Ellers har ikkje 2011 latt vente på seg. Eg følar allereie at eg er godt igang, både  skulemessig og på god veg mot måla mine. Eg har gjort meir av da eg likar og eg har vore forhaldvis strukturert. Eg liker å ha det slik eg har det no. Eg ynskjer at det forsett slik.

Eg hadde eigentleg ikkje så mykje fornutig å seie, men eg sier som Are Kavlø, ein virkar mykje lurare om ein skriv på nynorsk 😉

adios 😛

Kan du drømme det, kan du gjøre det

Nytt år, nye muligheter. Nye mål, nye drømmer.

Jeg tror skal kan man føle framgang, er man helt nødt til å sette seg mål. Og skal man sette seg mål, må man tørre å drømme. Jeg er sikker på at akkurat det å drømme er viktigere enn man kanskje kan tro. Jeg er overbevist om  drømmer er det beste vi har. Se seg selv mestre, tørre, gjøre framskritt, feile. Uansett. Drømmer forbereder oss på hvordan det blir. Det er en av siden av mål. Skal du nå målene du sette deg må du skjønne konsekvensene av det. Du må være forandringen. Du må endre noe for å komme nærmere målet.

For 2011 har jeg lyst til å fortsette trenden fra i fjor. Jeg ønsker å fortsette å ha det så bra så ofte jeg kan, og ta de mulighetene som kommer. Det høres klisé ut. ..og det er nok det også. Likevel tror jeg det er fult mulig å leve på den måte. Jeg klarer det periodevis. Oftere, og oftere. Fordi jeg er bevisst på det.

Så for 2011 skal jeg:

-søke 6 mnd studie ved universitetet i Jyväskylän (så sant jeg får det til å passe fint i videre masterplanen)

– strukturere hverdagen. Ha ‘8-16’ dager, mandag til fredag.

– ta de mulighetene jeg får (forhåpentligvis begynne som spinning 2 instuktør)

– konkurrere igjen. Gjerne sykkel, ski og inline. Kanskje også en triatlon?

– holde karakterne på samme høye nivå!  ( har mål om hel bachelor med kun b eller bedre, så langt ligger jeg i rute, målet er altså allerede 50% fullført, da bør jeg klare resten også!)

Ellers vil jeg si at du får til akkurat det du vil! Du bestemmer selv hvor langt du når, og hva det er du når. Du er sjefen i ditt liv. Alt som påvirker deg kan du selv bestemme hvor mye du vil påvirkes av, og kanskje også hvordan du vil at dette skal påvirke deg.

Vær konge i ditt egen liv. Sett deg mål. Nyt hver dag. Og være fysisk aktiv, minst 30 min om dagen! 😉

2010 – året som lærte meg at livet er nå!

2010 nærmer seg over, og det er vel på tide med en oppsummering.

Dette året er året som har lært meg mest. Noen gang. Fjoråret lærte meg også mye, men har nok lært enda mer i år. ..og ja, det er livserfaring jeg snakker om. Det har sikkert skjedd mye som hadde vært viktlig å huske på, men det er mye jeg ikke husker. Året har i det store og det hele vært preget av at far var syk, at far dør, og savnet etter å ha en far.

Året har gått fra å være helt  utfordrendeog trist til å bli konkret og lykkelig (tror jeg kan si det). Eller konkret er kanskje feil, men det er hvertfall uten samme usikkertheten som starten hadde.

I fjor på denne tiden hadde jeg en dødssyk far. Men vi ante ikke hvor lenge det skulle vare, bare at det ikke kom til å vare lenge. På nyåret fikk vi stadig beskjed om nye spredninger av kreften. Det var en vanskelig start, men så stabiliserte det seg noe, tror jeg.. husker ikke helt. Men jeg tror det var ganske rolig fram til påske, men da begynte det å gå fort nedover. Klare personlighetsforandringer og stadig svakere. Men samme hvor syk du var far, så var du deg. Du var der. Du var fremdeles alt jeg trengte. Selv om det gjorde vondt å se deg sånn, fikk du meg til å smile, og jeg fikk deg til å smile. Når alt kom til alt, hadde vi det ganske bra, tross alt!

Etter påske og mot 17. mai var enetse stor nedoverbakke, og 21. mai døde du. Det er den største lettelsen jeg noen gang har følt. Og om det er noen som tror det er farlig å dø, etter å se noen dø på den måte, tror jeg hverken det er vondt eller farlig. Det er bare slutt. Det er over. Det så veldig befriende ut, men også veldig ‘ingenting’. 

Etter dette ventet en eksamen før begravelsen. Den gikk strålende. Så var det begravelse. Rareste opplevelsen. Det var ikke din begravelse, hvertfall ikke min far. Jeg følte meg som i en dårlig film. Jeg tror ikke jeg gråt ei tåre den dagen. Jeg klarte rett og slett ikke å tro på det.  (jo jeg gråt noen tårer for syns skyld, noe annet ville ikke sett bra ut..) I minnesamværet holdt jeg tale. Jeg har aldri likt å snakke for store forasmlinger. Men det var ikke noe problem. Ikke i det heletatt.  Jeg tror det var første gangen jeg følte deg i meg. Og etter det har jeg følt deg satdig vekk. Når du forklarer meg cellebiologi, når du gir meg trygghet, når du pakker dyna rundt meg…

Ettebragravelen bar det tilbake til sogndal og fullføre de siste eksamenene. Og det gikk også stårlende. Eksamen i kreativ dans kommer jeg aldri til å glemmme. Meg – dans? jaja. jojo.. det gikk jo. Det gikk  stårlende.

Så var det sommer, jeg husker ikke hva jeg gjorde. Jeg husker den var rar, jeg husker det var enormt godt å komme tilbake til Sogndal.

Det nye skoleåret har vært fantastisk. Jeg har aldri hatt det bedre. Jeg tror jeg har funnet min ting i livet. Jeg har hatt flaks, jeg er sikker på at jeg er på rett vei. Det nye skoleåret har vært forferdelig. Aldri før har jeg hatt så vondt. Aldri før har jeg hatt ett støre savn. Aldri før har jeg følt meg så alene. Aldri før har jeg følt at noen følger med meg hele tiden. Aldri før har jeg vært så sliten. Aldri før har jeg hatt så mye energi.

Det var allehegensafte. Tror det var 5. november. Det er over et halvt år siden du  døde. Jeg har aldri grått så mye. Jeg har aldri hatt så vondt. Det var først nå det gikk opp for meg at du aldri kommer tilbake. Jeg tror det var først den helga jeg skjønte at du faktisk var død. Og at jeg aldri får le av deg. Du skulle jo alltid være her. Jeg skjønner ikke. Hvorfor deg? Men jeg har sagt, og jeg kommer alltid til å mene: jeg har fått mer ‘far’ enn de fleste får gjennom et helt liv. Et helt normalt langt liv. Så jeg er veirkelig takknemmelig! Jeg ville aldri bytta mot å få en far som jeg kunne hatt i flere år. Jeg ville hatt det akkurat som jeg har det om skulle måtte velge. Hvertfall sånn ca.

Nå har det vært jul. Ikke at jeg har følt noe jul, og i morgen er det nyttår. Det kommer til å bli det første hele året  uten en far. Men det kommer til å bli et bra år. Jeg skal gjøre alt for at det nye året skal bli så bra som mulig.

2010 har vært usabilt. Jeg har aldri hatt det så vondt og jeg har aldri hatt det så bra. Jeg har lært å ta de mulighetene som er. For det er mange. Og uansett hvor trist eller mørkt det ser ut, så er det ikke så ille. Det er UANSETT noe bra. Det handler bare om å finne det!

Venter fortsatt på ny lekekammerat

Bestilte jo klokke.. men klarte jo å bestille uten pulsbelte.. så den klokka er sendt i retur, så får vi håpe jeg får pengene tilbake. DET MÅ JEG BARE!!!

Men har besilt ny, så håper den kommer rett over helga 😀  Jeg gleder meg!

Nå nærmer det seg virkelig eksamen. Jeg gleder meg! Kan ikke noe for det, men det å sitte og skrive en eksamen syns jeg egentlig er ganske moro. Hvertfall om jeg kan det jeg skriver om 😛 Så torsdag er det eksamen i folkehelse, individ og samfunn, og på fredag er det treningslære 1.  Også er det ferie. Litt.

uka som kommer blir nok bra! 4 dager på jobb, 2 dager eksamen, 1 klokke som kommer i posten 😀

Venter på ny lekekammerat!

Har hatt et par pulsklokker tidligere kan du si, men nå er den (usle) klokka mi nær døden. Jeg syns ikke det er særlig kjekt med pulsklokker som ikke klarer å vise puls.

Så derfor var det på tide å kjøpe ny. Jeg er vel over middels intressert i kule ting, med tøffe lyder, knapper og funksjoner. Og om det inngår noen grafer og andre morsomheter er jeg ikke vond å be.

De siste dagene har jeg vært innom omtrent alle sider som sier noe om polars RS 800 CX og garmin 310 XT.  Polar har etter hva jeg har hørt et nydelig program for treningsdagbok, både når det gjelder analyse og planlegging. Garmin skjønte jeg ikke var like bra, men det var jammen meg mye kult der også. Funksjoner som virituel treningpartener, deleruter, vibrasjon når du går utover sona, gps inkuldert, kan brukes ved svømming, og treningsdagboka ser absolutt ikke ille ut den heller!

Så nå er det en garmin 310 XT på vei til meg. Den er kul, den er rå, den er min!

Så jeg er klar for å leke med mine virituelle lekekammerater, se på kart hvor jeg har vært og gruse alle 50-åringen som legger ute rutene sine. Jeg er klar for det her. Aldri hatt noe problem med å glede meg til trening. Heller ikke vært redd for å løpe meg bort i skogen. Nå kan jeg ta det til nye høyeder. Jeg kan løpe meg bort, men så kan jeg se hvor jeg har vært etterpå og le av meg selv.  Jeg gleder meg enormt.

jess.. men jeg har en eksamen å lese til. eller to rettere sagt.  Men det er jo LETT! 😀